«Nordhaug kan ikkje halde fram å klage meg for å bruke dette større bildet av missiologisk debatt som fagleg bakgrunn for å forstå hans nye posisjon», skriver Rolf Kjøde. Foto: Bjørn Olav Hammerstad
Vandring og landing
Biskop Halvor Nordhaugs religionsteologiske vandring framstår etterkvart noko forvirrande.
Det understrekar eit hovudpoeng i bokkronikken; det viktige kapittel to i den nye boka hans, der han eksplisitt seier at han kjenner seg mest heime i inklusivismen, er for kort i drøftinga.
Han meiner at min analyse ikkje råkar den typen inklusivisme som han held fram. Eg tenker at når biskopen brukar etablerte termar for å plassere seg sjølv og eventuelt andre, må lesaren forvente at dei svarar til vanleg bruk. Derfor er det nyttig å vandre litt i det større landskapet.
Då Alan Race introduserte termane i 1983, brukte han dei primært om sanningsspørsmålet i religionane (epistemologien). Inklusivismen dekte då ei forståing av at religionane ber i seg åndeleg sanning – som til sjuande og sist tilhøyrer Kristus.
