Usant om Mahdiens rolle i endetiden

«Hans oppgave er noe helt annet enn et felttog mot Jerusalem og nedslakting av annerledestroende», skriver Thomas Kårvand.

David Lindhjem skriver i Dagen 9. desember om den islamske Mahdiens rolle i endetiden.

Han forteller at denne såkalte mahdi vil lede hærer av muslimer mot Jerusalem som skal være sete for mahdiens styre. Jøder og kristne vil nedslaktes om de ikke konverterer til islam, og at denne mahdi har likhetstrekk med den bibelske antikrist.

Både Lindhjem og Richardson, som han oppgir som kilde, har nok vært litt for ivrige i sitt arbeid med å utpeke islam som antikrist. Det er nemlig flere ting å sette fingeren på i innlegget hans.

For det første er det slik at de fleste av forventningene rundt den islamske Mahdi er basert på ahadith. Dette er gjerne fortellinger om hva Profeten Muhammad har sagt eller gjort.

Et problem med mange av disse ahadith er at de er forfalskninger. En måte å avsløre om hvorvidt en hadtih er sann på er å sammenlikne den med Koranens lære: strider den mot Koranens lære, skal en forkastes.

Når det for eksempel gjelder tvangskonverteringer, i forbindelse med at denne såkalte mahdi skal komme, så er dette helt klart i strid med verset fra Koranen som sier at: Det skal ikke være tvang i religionen. Altså må forventningen om at jøder og kristne får valget mellom å konvertere til islam og å bli drept forkastes, skal man basere seg på islams mest autoritative tekst, det vil si Koranen.

Et annet problem som kan oppstå når man skal fortolke profetier (forutsatt at det er de ahadith som ikke skal forkastes) er at før de oppfylles, kan det være vanskelig å forstå hva som faktisk skal skje ifølge dem.

En tekst kan fortolkes på flere måter, og dette gjelder også profetier. I tillegg til vanlige fortolkningsproblemer har man i fortolkningen av religiøse tekster et annet fenomen som er relevant her. Det er alltid slik at når Gud skjenker menneskene en profeti om fremtiden hvor det skal komme en forventet frelserskikkelse, så skjer jo dette på en tid hvor menneskene har fart vill. Det er jo nettopp derfor det skal komme en frelserskikkelse.

Dette innebærer derfor at de som sitter på de religiøse tekster som skal fortolkes, inkludert profetiene, ikke er rettledet av Gud og er derfor dårlig skikket til å komme med en rettledet fortolkning av budskapet.

Et godt eksempel for kristne, er jødenes forventninger til sin Messias. Jødene forventet at Elias skulle komme fysisk ned fra himmelen før Messias kom, og en Messiasskikkelse som skulle oppnå verdslig makt, eller som i hvert fall skulle være jødenes konge. Det de fikk i stedet var en uttalelse fra Jesus om at det var Johannes som var den ventede Elias, i tillegg til en ydmyk Jesus som til og med ble hengt på et kors. Jødene fortolket sine tekster om Messias altfor bokstavelig og forsto derfor ikke hva tekstene egentlig sa.

Profeten Muhammad har sagt at det vil gå med muslimene slik det gikk med jødene, og det er derfor ikke urimelig å forvente at de vil ha de samme utfordringene rundt sin Messias’ komme, akkurat som jødene. Muslimene venter også på en skikkelse som skal stige ned fra himmelen, i tillegg til at mahdien skal ha verdslig makt, noe Lindhjem også er inne på.

Den islamske Messias og Mahdi har allerede kommet. Muslimene har i stor grad fornektet ham slik som jødene fornektet Jesus. Han kom ikke for å oppfylle villfarnes muslimers eller Lindhjems forventninger. I stedet har han forkynt en lære om forsoning og sympati med hele menneskeheten. Hans navn var Mirza Ghulam Ahmad og var stifteren av Ahmadiyya-bevegelsen i islam, som nå opererer med mottoet: kjærlighet til alle, ikke hat mot noen. Han sa blant annet at:

Konflikter, utskjellelse og streng tale som man hengir seg til i religionens navn, er ikke det religion handler om. I denne sammenheng er det ingen som bryr seg om undertrykkelse av indre laster, heller ikke å skape et ekte forhold til Den elskede. En part angriper den andre, som om de var hunder og alle former for dårlig oppførsel vises til støtte for religion.

Slike mennesker forstår ikke hvorfor de er her i verden og hva hovedformålet med deres liv er. De fortsetter å være blinde og ondsinnede, og kaller sine trangsynte synspunkter religion. De viser dårlige manerer og babler ukontrollert for å støtte en oppdiktet gud som de ikke har bevis for. Hva slags nytte er det i en religion som ikke lærer tilbedelse av Den levende Gud?

Den gud de presenterer er ikke bedre enn et dødt lik. Hans gange støttes av andre; når denne støtte trekkes bort, faller han til bakken. Det eneste de oppnår fra en slik religion er trangsynthet. De mangler ekte gudfryktighet og sympati for menneskeheten, hvilket er de beste egenskaper. (Brahin-e-Ahmadiyya, del V, Ruhani Khaza’in, vol. 21 s. 28)

Dette viser at hans oppgave er noe helt annet enn et felttog mot Jerusalem og nedslakting av annerledestroende.