NLM: Vi som sitter i lederroller på hovedkontoret har ingen annen agenda enn å følge opp organisasjonens grunnregler, vedtak som er gjort på generalforsamling og hovedstyrets løpende avgjørelser, skriver Espen Ottosen. Foto: Dagen arkiv

Upresist og unyansert om å lede i Misjonssambandet

I et innlegg i Dagen 5/10 skriver Endre Stene kritisk om beslutningsprosesser i Misjonssambandet. Temaet er viktig, men innlegget er både upresist og noe unyansert.

Det er viktig å drøfte hvordan Misjonssambandet kan ha så gode beslutningsprosesser som mulig. En del av Stenes vurderinger er det uproblematisk å slutte seg til. Jeg støtter selvsagt at prosesser i Misjonssambandet bør være slik at alle involverte opplever å bli hørt.

Les også
Beslutningsprosesser i NLM

Så skriver Stene at veien «fram til vedtak er kanskje vel så viktig som beslutningen i seg selv». Det stemmer kanskje – i hvert fall innimellom. Samtidig er det verdt å merke seg at han ikke sier noe om hva som bør skje etter at vedtak er fattet. Det er et viktig tema siden vi iblant må forvente at noen er uenige i en konklusjon også når det har vært «reell medvirkning og transparent dialog». Hva da?

Min vurdering er at vi i Misjonssambandet har en del å gå på når det gjelder å vise respekt for beslutninger som er tatt. Jeg har selv, i rollen som informasjonsleder, møtt i hovedstyret i nesten 20 år, og har opplevd mange ganger at ulike ildsjeler tar kontakt og ønsker «omkamp».

Enten vil de at hovedstyret gjør om på et tidligere vedtak eller så vil de at hovedstyret griper inn i en sak som er blitt avgjort – helt legitimt – på et annet nivå i organisasjonen.

Også Stene har vist en slik mangel på respekt for den demokratiske strukturen i vår organisasjon. For litt over et år siden bidro han til at flere varslinger ble sendt til Kontrollkomiteen til tross for at mange av sakskompleksene var blitt grundig behandlet av en rekke demokratisk valgte styrer og organer i Misjonssambandet.

Noen hadde også fått en ekstern gjennomgang. Parallelt forsøkte Stene å legitimere sin manglende respekt for sakshåndteringen i organisasjonen ved å beskylde ledere for inkompetanse, trakassering, sladder og krenkelser (Dagen 18/8 2020).

Nå har altså et eksternt varslingsutvalg nedsatt av hovedstyret i Misjonssambandet gått grundig gjennom mange av disse varslingene. Konklusjonen viser at Stenes ikke hadde dekning for sine mange harde ord i kronikker og uttalelser høsten 2020 – der han blant annet beskyldte generalsekretæren for et lovbrudd (altså «gjengjeldelse» som er nevnt i Arbeidsmiljøloven).

Selv har Stene gitt uttrykk for en sterk misnøye over håndteringen av en konkret sak hvor han selv er part. Han har påstått at han ble utsatt for maktmisbruk og at det ledet til en personlig krise.

Det er vanskelig ikke å lese hans mange kritiske innlegg om situasjonen i Misjonssambandet i lys av rollen hans i en konkret personalsak. Det kunne vært ønskelig å gå ut med mer informasjon for å besvare noe av kritikken fra Stene og andre i forbindelse med ulike varslingssaker – både med tanke på åpenhet og for å skape balanse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Samtidig har ikke vi med lederansvar denne muligheten. Det handler både om å vise profesjonalitet og om å respektere taushetsplikt og personvern.

Iblant burde prosesser i vanskelige saker vært bedre i Misjonssambandet. Men ikke alt ordner seg bare prosessene er gode. Stene synes å overse at spenninger og konflikter blir forsterket hvis lovlig fattede vedtak ikke blir respekt – og hvis de misfornøyde aldri er villige til å sette punktum.

Isteden leder innlegget hans til stor mistenksomhet overfor alle oss med lederoppgaver og tillitsverv i Misjonssambandet, ikke minst i lys av at han selv ikke lenger har lederansvar.

Jeg merker meg at Stene kommenterer en interessant artikkel av Magne Lerø i Vårt Land om varslinger (29/9). Han gjengir artikkelens konklusjon slik: «Noen må gå, ledelse eller kritikere». Men en slik setning har Lerø ikke skrevet.

Isteden skrev han om de som er uenige i et vedtak: «Når en ikke fram, må en enten velge å trekke seg, eller bli værende som en lojal medarbeider (…) Enten exit eller lojalitet». Å være lojal er altså en mulighet som Stene ikke nevner.

Ifølge Stene er det slik at når «en sak blir lagt fram for generalforsamlingen, blir nesten uten unntak forslaget fra hovedledelsen vedtatt». La meg derfor presisere at det er hovedstyret som legger frem forslag for generalforsamling, ikke ledelsen ved hovedkontoret.

Dernest har en rekke forslag på de siste generalforsamlingene blitt stemt ned – om trossamfunn, om regiondannelse, om stemmerettsalder på 16 år og ulike forslag til endringer av grunnreglene. Kanskje er det mer rett å si at vi har en «utsettelseskultur» i Misjonssambandet fremfor alltid å vedta forslag fra hovedstyret.

Misjonssambandet er en demokratisk organisasjon. Det betyr at de ulike fellesskapene velger representanter til regionårsmøter, rådsmøtet og generalforsamling. I pakt med demokratisk tankegang representerer disse alle de som er med i våre fellesskap.

De som velges er enten blitt foreslått av en valgt valgkomite eller blitt foreslått som benkeforslag. Alle misjonsfellesskap kan melde inn saker til regionårsmøter, rådsmøte og generalforsamling.

Skal det demokratiske arbeidet i vår organisasjon styrkes, er løsningen å motivere til at misjonsfellesskapene deltar aktivt i de demokratiske prosessene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Stene påstår at de siste 20 årene har «stadig mer myndighet blitt delegert opp til hovedkontoret fra regioner og misjonsfelt, og ned til hovedkontoret fra hovedstyre». Det er neppe korrekt. Lite har blitt formelt endret strukturelt i vår organisasjon de siste tiårene.

Dessuten er det blitt vanligere å gjennomføre høringsrunder for regionstyrene, og i enkelte tilfeller lokale styrer, når store saker skal behandles. Dette er for eksempel blitt gjort i arbeidet med ny strategi for Misjonssambandet hvor et stort gruppearbeid startet opp på forrige generalforsamling.

De som er innvalgt i ulike styrer er slik vist tillit fra misjonsfellesskapene til å lede Misjonssambandet regionalt og sentralt. Det er disse som også ansetter ledere som de har tillit til.

Stene påstår at de siste 20 årene har «stadig mer myndighet blitt delegert opp til hovedkontoret fra regioner og misjonsfelt, og ned til hovedkontoret fra hovedstyre». Det er neppe korrekt.

Stenes innlegg kan føre til en mistenkeliggjøring av det mandatet valgte styrer og ansatte ledere faktisk har. Det betyr ikke at styrer eller ansatte kan lede i strid med demokratisk vedtatte strategier og vedtak.

Vi som sitter i lederroller på hovedkontoret har ingen annen agenda enn å følge opp organisasjonens grunnregler, vedtak som er gjort på generalforsamling og hovedstyrets løpende avgjørelser.