Trossamfunn og misjon i NLM
Bak formalitetene er det viktigste spørsmålet hvilke strukturer som legger best til rette for åndelig liv og vekst. Det gjelder både hjemmearbeidet og rekrutteringsarbeidet i forhold til ytremisjonen. Opprettelsen av et trossamfunn kan tolkes som et tegn på hvilken vei utviklingen går i.
Spørsmålet om opprettelse av et trossamfunn i Norsk Luthersk Misjonssamband kan ved første øyekast fremstå heller byråkratisk. Og i seg selv kommer neppe et slikt trossamfunn til å innebære noen større endring i organisasjonens virksomhet. Under overflaten ligger imidlertid flere spenningsmomenter som kan få større betydning på litt sikt.
LES OGSÅ: Fra gjøkunge til sidevogn
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Etter helgens rådsmøte tyder nå det meste på at generalforsamlingen til sommeren kommer til å støtte forslaget om å vedta et trossamfunn. I første rekke vil det være et register hvor de NLM-erne som ønsker det, kan ha sitt kirkerettslige medlemskap.
Hovedstyret fremstår denne gangen samlet, i motsetning til det de gjorde før generalforsamlingen i 2009. Når rådsmøtet i tillegg tilnærmet enstemmig støtter hovedstyrets forslag, vil det være overraskende om generalforsamlingen ikke slutter seg til dette.
LES OGSÅ: Rådsmøtet i NLM går inn for trossamfunn
Den modellen NLM velger, ligner den Indremisjonsforbundet allerede har valgt. Det finnes ikke grunnlag for å hevde at denne omleggingen har vært dramatisk for ImF. Trossamfunnet har drøyt 300 medlemmer, og krever lite ressurser fra misjonens ansatte. Men det utgjør en mulighet til kirkelig tilhørighet for dem som ikke lenger ønsker å være medlemmer i Den norske kirke. I kraft av NLMs størrelse er det nærliggende å tro at medlemstallet der kommer til bli høyere, men det blir neppe noe skred av innmeldinger.
Det er lenge siden vi begynte å se utviklingen i retning av mer helhetlige tilbud på bedehuset. Foreninger har mange steder allerede blitt til forsamlinger. Og forsamlinger er et satsingsområde i flere misjonsorganisasjoner. Mange unge familier har sin tilhørighet i bedehusforsamlingen, og forholder seg i liten grad til Den norske kirkes sognemenighet på stedet.
Men enn så lenge ser det ikke ut til å foreligge noe sterkt ønske om at misjonsforsamlingene går flere skritt i retning av å bli egne trossamfunn. I det øyeblikket dette skulle skje, vil kartet over Kristen-Norge måtte tegnes på nytt.
LES OGSÅ: Ingen iver for trossamfunn
For øyeblikket ser ikke en slik tenkning ut for å ha noen fremtredende talsmenn i Misjonssambandet. En slik tenkning ville også innebære et tydelig brudd med det som har vært organisasjonens linje. I realiteten har antakelig de kreftene som ikke kunne tenke seg å forlate Den norske kirke, vært underrepresentert i mediedebatten om misjonsorganisasjonenes forhold til folkekirken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bak formalitetene er det viktigste spørsmålet hvilke strukturer som legger best til rette for åndelig liv og vekst. Det gjelder både hjemmearbeidet og rekrutteringsarbeidet i forhold til ytremisjonen. Opprettelsen av et trossamfunn kan tolkes som et tegn på hvilken vei utviklingen går i.
Men så lenge både foreninger og forsamlinger opplever å ha godt armslag innen dagens strukturer, er det lite som tyder på at Misjonssambandet som sådan kommer til å bli noe eget kirkesamfunn. Slik sett blir kanskje det mest spennende ved debatten på neste års generalforsamling hvilke scenarioer delegatene ser for seg på lengre sikt.
