Fra gjøkunge til sidevogn

Foran neste helgs rådsmøte anbefaler Misjonssambandets hovedstyre at organisasjonen oppretter et trossamfunn. Frykten for at dette kan svekke misjonsinnsatsen ser ut til å ha roet seg.

LES OGSÅ: – Som motorsykkel med sidevogn

Neste helg samles rådsmøtet i Norsk Luthersk Misjonssamband. Denne viktige samlingen finner sted en gang hvert tredje år, og legger blant annet viktige premisser for saksbehandlingen på generalforsamlingen neste sommer. En av sakene som delegatene fra regionene sammen med hovedstyret skal drøfte, er opprettelsen av et eget trossamfunn i regi av Misjonssambandet. Denne saken stod også på dagsordenen på rådsmøtet høsten 2008, i forkant av generalforsamlingen i 2009. Den gangen anbefalte et stort flertall av rådsmøtedelegatene at NLM burde opprette et slikt trossamfunn. Da generalforsamlingen fant sted i Bergen den påfølgende sommeren, støttet imidlertid et klart flertall forslaget fra hovedstyremedlemmene Lars Gaute Jøssang og Karl Roth om at saken burde utsettes og utredes nærmere. Den samme generalforsamlingen valgte Lars Gaute Jøssang til formann i hovedstyret.

Gjøkunge og sidevogn

I 2009 omtalte Jøssang et mulig trossamfunn internt i NLM som en gjøkunge. Mange fryktet at opprettelsen av et trossamfunn ville flytte ressurser bort fra misjonsarbeidet og gjøre NLM til en annen type organisasjon. I dagens avis omtaler han trosamfunnet i «minimumsløsningen» som en «sidevogn» til Misjonssambandet. Denne endringen i retorikk sier trolig noe om at temperaturen i denne saken nå er redusert. Det ser ut til at hovedstyret kan forvente tilslutning både i rådsmøtet og når generalforsamlingen møtes på Randaberg utenfor Stavanger til sommeren.

Spørsmålet om opprettelse av et eget trossamfunn har altså vært en het potet i Norsk Luthersk Misjonssamband i en del år allerede. Når temperaturen nå kan se ut for å roe seg, har det nok sammenheng med at forslaget har fått modnes med tiden. I tillegg blir det enda tydeligere presisert at NLM ikke blir et trossamfunn, men at de oppretter et.

Slagkraft

Våren 2009 hadde jeg som deskjournalist i oppgave å klargjøre debattsider til trykking. Jeg lot meg fascinere av den tilsynelatende endeløse rekken av innlegg for og imot opprettelsen av et trossamfunn i Norsk Luthersk Misjonssamband. På den ene siden undret jeg meg over at saken om trossamfunn til de grader overskygget sakene om regionreform og ytremisjonsstrategi i debattspaltene. Heller ikke da var det snakk om at NLM som sådan skulle bli noe trossamfunn, og man kunne tenke at de to andre sakene reelt sett var viktigere enn denne. Slik ble ikke virkeligheten oppfattet blant de mange misjonsvennene som sendte innlegg til Dagen.

Det sterke engasjementet mot opprettelsen av et trossamfunn hadde bakgrunn i at man for alt i verden ville unngå å vedta noe som kunne svekke Misjonssambandets slagkraft som misjonsorganisasjon. Akkurat dét er et beundringsverdig anliggende, ikke minst i våre dager. Misjonsengasjement kommer ikke av seg selv. I hjemmearbeidet er behovene lett synlige hver dag. Behovene på misjonsmarken blir ikke prioritert hvis vi ikke aktivt går inn for det.

Kirkelig tilhørighet

Norsk Luthersk Misjonssamband knyttes først og fremst sammen av visjonen «Verden for Kristus». NLM-erne er forskjellige på mange måter, også når det gjelder kirkelig tilhørighet. Og det er klart at etableringen av et frikirkelig trossamfunn ville innebære en betydelig omforming av organisasjonen. Så langt ser det ikke ut for at denne tenkningen har noen fremstående tydelige talsmenn i NLM. Det bidrar nok til at hovedstyret løper en nokså liten risiko ved å anbefale et trossamfunn av den typen de går inn for. Dette vil først og fremst handle om formell tilhørighet. Virksomheten i trossamfunnet skal finansieres av statlige tilskudd, og aktiviteten skal ikke skille seg fra den som allerede foregår i NLMs etablerte sammenhenger.

Ingen ledere

Løsningen ligner mye på den Indremisjonsforbundet vedtok å etablere i 2009. Daværende generalsekretær Karl Johan Hallaråker gjorde et strategisk smart grep ved på den ene siden å legge til rette for etableringen, men samtidig signalisere at han selv ikke hadde tenkt å melde seg inn. Ved sist årsskifte hadde ImF Trossamfunn 337 medlemmer, og organisasjonen synes å være tilfreds med denne løsningen. ImF bruker lite ressurser på driften av trossamfunnet, og det ser ikke ut til å ha påvirket ImFs prioriteringer i misjonsarbeidet. NLMs hovedstyre håper nok at noe lignende kan skje hos dem. Og signaleffekten kan bli vel så tydelig som i ImF. Der har generalsekretær Erik Furnes meldt seg ut av Den norske kirke. I NLM har ingen i hovedstyret eller den sentrale ledelsen signalisert at de har bestemt seg for å gjøre det samme.

Dermed vil NLMs trossamfunn primært også eksistere som et formelt register, som kommer til å leve sitt liv sammen med organisasjonens øvrige virksomhet. Trossamfunnets ledere skal velges av NLMs hovedstyre, og trossamfunnet kommer ikke til å ha noen annen læremessig profil enn NLM for øvrig.

Forsamlinger og foreninger

Noe av det mest interessante er at det ikke ser ut til å være noe sterkt trykk fra forsamlingene i NLM som ligger til grunn for hovedstyrets forslag. NLM vedtok på generalforsamlingen i 2012 en offensiv satsing på forsamlingsbygging. Av alt som skjer i NLM Norge er det denne grenen som får mest oppmerksomhet. Men den største delen av NLMs innenriksarbeid skjer i mindre foreninger rundt i Bygde-Norge. Der er tanken på egne forsamlinger i stor grad nokså fjern.

Man kunne anta at de som satser på forsamlinger ønsker å styrke denne grenen, og at det å etablere et trossamfunn kunne bidra til det. Det ser snarere ut til at forsamlingene fungerer godt i den eksisterende strukturen. Forsamlingslederne har en tydelig støttespiller i NLM Norge-leder Øystein Engås. Sannsynligvis er det også riktig å si at forsamlingene i NLM allerede i dag er mer samordnet enn for eksempel menighetene i Pinsebevegelsen. Hvorvidt man oppretter et trossamfunn eller ikke, blir av underordnet betydning så lenge forsamlingene får rom til å vokse og utvikle seg.

Målgruppe

Hvem er så målgruppen for trossamfunnet? Det er ikke helt lett å si. Én gruppe er nok dem som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å være medlemmer i Den norske kirke. Trolig er det i stor grad disse som utgjør medlemsmassen i ImF Trossamfunn. For de unge familiene som har sin tilhørighet i NLMs forsamlinger er det lite som tyder på at det formelle medlemskapet i et trossamfunn betyr spesielt mye. Det er langt viktigere med tilhørighet til det lokale fellesskapet hvor man deltar fra uke til uke. For noen vil nok likevel det å også kunne være tilsluttet NLM trossamfunn være en understrekning av hvor de har sitt åndelige hjem. Det kan også ha betydning for en del unge familier.

Seks år

Formelt sett har det ikke skjedd veldig mye med denne saken siden generalforsamlingen i 2009. Men når vedtak skal fattes neste sommer, vil seks år ha gått. Situasjonen i Den norske kirke har blitt forverret sett med NLM-øyne, og det er lite som tyder på at denne utviklingen snur med det første. Når hovedstyret nå anbefaler at man går for å opprette trossamfunn, er det delvis med utgangspunkt i dette. Men det er nok også nærliggende å anta at man med en såkalt «minimiumsløsning» har funnet en modell som i minst mulig grad endrer NLMs karakter som ytremisjonsorganisasjon. På den måten kan altså hovedstyret komme dem i møte som ønsker en kirkerettslig tilhørighet, uten samtidig å flytte betydelige ressurser bort fra misjonsarbeidet.

Norsk Luthersk Misjonssamband er en organisasjon med stor spennvidde i disse spørsmålene. Det finnes sterke interesser og sterke følelser i ulike deler av organisasjonen. Hovedstyret, rådsmøtet og generalforsamlingen må derfor prøve å balansere nokså ulike hensyn opp mot hverandre. Det som likevel slår meg aller mest, er hvor stor oppslutningen om NLMs fortsatte profil som ytremisjonsorganisasjon er. I vår tid er dette alt annet enn selvfølgelig, selv med organisasjonens lange historie.