Tre ulike skjebner

Så er altså de tre gode vennene spredt. En har fått en ny start her i Norge, en er i Kabul uten statsborgerskap eller noen rettigheter, og en er igjen på flukt. Det UNE ikke har tatt inn over seg, er at i Afghanistan finnes ikke begrepet «bekvemmelighetskonvertitt».

La meg fortelle deg om tre gode venner. De kom alle som flyktninger til Norge fra Afghanistan da de var tenåringer. De hadde alle opplevd grusomme ting som følge av krig og maktkamp i hjemlandet og har blitt drevet på flukt alene, hver for seg.

Felles for dem er at de søkte etter å få en ny start i livet. Etter en lang trosvandring fant de frem til troen på Jesus Kristus. Det er et stort skritt for en muslim å vende seg bort fra Mohammed til Jesus Kristus. Det er imot alt de har blitt lært opp til, og faren for å bli forfulgt er stor.

LES OGSÅ: – Feil om UNEs praksis

For to-tre år siden ble de venner mens de bodde på samme asylmottak. De er alle aktive kristne, og går hver søndag til gudstjeneste og deltar i bibelgruppe ukentlig. De er omsorgsfulle, og hjelper til på forskjellige områder i samfunnet med vasking, barnepass, å bære ved etc. De snakker godt norsk og har mange norske venner.

De har alle hatt sine saker til behandling i Utlendingsnemnda (UNE). UNE har uttrykkelig slått fast at konvertitter ikke skal sendes tilbake til Afghanistan fordi dette medfører stor risiko. Sist uke kom dommen fra UNE: en av guttene får bli i Norge, han er en ekte konvertitt. De to andre er såkalte «bekvemmelighetskonvertitter» og skal sendes tilbake til Afghanistan. Vi som kjenner de tre guttene sitter igjen som store spørsmålstegn: hva er forskjellen på dem? Vi vet at de alle tre er oppriktige kristne og har krav på beskyttelse ifølge internasjonale menneskerettigheter.

En av guttene er allerede returnert og befinner seg i Kabul nå. Jeg vil kalle han Amir for å beskytte hans identitet. I Kabul får han bo på et mottakssenter i to uker, så må han greie seg selv. Han flyktet fra landet sammen med sin familie da han var en liten gutt, han har ingen nær familie der nå.

Det første Amir måtte gjøre da han kom til Kabul var å få ID-papirer. Dette må han ha for å kunne få pass, få seg arbeid, studere, få et sted å bo eller skaffe seg et bankkort. Uten ID har han ingen rettigheter. Et av spørsmålene han fikk var om hvilken religion han hadde. Han svarte at han var kristen. «Da har vi ingen ID-papirer til deg», var svaret han fikk før han ble sendt på dør.

LES OGSÅ: UNE gir beskyttelse til konvertitter fra Afghanistan

UNE har i avslaget sagt at det ikke er vanskelig for dem som har vært kristne i Norge når de kommer til Afghanistan. De kan bare oppgi at de er muslimer. For Amir er det utenkelig igjen å kalle seg muslim. Søndagen etter at han ble uttransportert sendte han følgene bibelvers som ble lest opp i kirken vår som en hilsen fra ham: «Dersom noen åpent bekjenner at han tilhører meg da skal jeg bekjenne for min Far i himmelen at han tilhører meg. Men den som åpent fornekter meg, han skal jeg fornekte for min Far i himmelen» (Matt 10:32-33). Å si at han er muslim er for Amir det samme som å fornekte si tro.

Så hvorfor ble den ene trodd på og ikke de andre? Deres historier og saksgang i Norge er nesten identiske, men en stor forskjell er det: Han som ble trodd fikk ha med seg to representanter fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) da han forklarte seg for nemnda.

Det er en nemnd som skal avgjøre om personen har en indre tro og altså er en ekte konvertitt. Mange av de som sitter i nemnd har ingen kompetanse på å dømme om en persons tro. Her må UNE lytte til prester, pastorer og andre menighetsmedlemmer som har kompetanse på dette området. UNE sier at de hører på oss som er prester, men det er ikke min erfaring. En av de tre som fikk avslag hadde tydelig omtale og vitnesbyrd fra prest, pastor og flere andre kristne ledere som kjenner ham personlig over flere år, cirka 20 personer til sammen, samt stort billedmateriale over hans aktiviteter både inne i kirken og på åpen gate. Men UNE underkjenner det hele og sier han ikke er en ekte konvertitt. UNE mener at siden dåpen hans fant sted cirka to måneder etter at han fikk sitt første avslag på opphold, konverterte han bare for å få opphold. Men kan tidspunktet for dåpen avgjøre om han i dag er en konvertitt eller ikke? Flere år senere?

Så er altså de tre gode vennene spredt. En har fått en ny start her i Norge, en er i Kabul uten statsborgerskap eller noen rettigheter, og en er igjen på flukt. Tre venner med helt ulike skjebner. Det UNE ikke har tatt inn over seg, er at i Afghanistan finnes ikke begrepet «bekvemmelighetskonvertitt». Der blir hjemtransporterte kristne truet på livet. Uansett hva motivet bak konverteringen var.