Torturert prest åpnet manges øyne
Han ble kjent som en utrettelig talsmann for den forfulgte kirke i den kommunistiske verden.
«Gjør jeg det, så mister du mannen din», sa den rumenske presten Richard Wurmbrand til sin kone Sabina.
«Jeg trenger ingen kujon» svarte hun. «Gå!»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Denne tydelige «marsjordren» ble opptakten til 14 år i fengsel for presten og aktivisten Richard Wurmbrand, og tre års straffarbeid for Sabina.
Den 17. februar er det 20 år siden han gikk bort. Opptrinnet, gjengitt i Wurmbrands bok «Kristen i rumensk fengsel», fant sted i 1945.
Det var like etter kommunistenes de facto maktovertagelse i Romania. Og Partiet hadde sammenkalt til en kongress med fire tusen representanter for ulike trossamfunn.
Under store portretter av Stalin ble det talt varmt samarbeid mellom trossamfunn og kommunistpartiet. På Partiets premisser.
Wurmbrands innlegg – om å lyde Gud mer enn mennesker – ble møtt med trampeklapp. Men det var samtidig så kontroversielt at lyden ble kuttet. Wurmbrand fikk inndratt sin prekenlisens.
To år etter blir han overfalt på åpen gate i Bucuresti og kastet inn i en bil fra det hemmelige politiet. Avbrutt av tre år i frihet skulle han sitte fengslet til 1964.
På 1960-tallet var «salg» av dissidenter en kjærkommen ekstrainntekt for rumenske myndigheter.
Wurmbrand ble kjøpt fri, delvis for norske penger, og reiste til USA via Norge og England. I USA skapte han oppstyr da han under en senatshøring tok av seg på overkroppen for å vise fram arrene etter torturen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det ble litt for mye for den amerikanske opinionen, og et lite øyeblikk viktigere enn at han faktisk var blitt torturert.
Han ble kjent som en utrettelig talsmann for den forfulgte kirke i den kommunistiske verden.
I hele etterkrigstiden ble rapporter om denne forfølgelsen møtt med skepsis, bortforklaring og fortielser. Svært mange ønsket å tolke kommunistenes handlinger i beste hensikt.
Det var vanskeligere å fordømme et system som brukte samme terminologi som dem selv, har Anne Applebaum, forfatter og kommentator i New York Times, hevdet.
Varslere som Broder Andreas og Richard Wurmbrand ble mistenkeliggjort av de offisielle kirkene, som samarbeidet med de regimetro kirkene i øst.
I Norge ville flertallet av biskopene lenge ikke ønske Wurmbrand velkommen til å tale. Men for noen viste Wurmbrands arr alvoret. Etter at biskop Monrad Norderval åpnet domkirken i Tromsø, fikk Wurmbrand slippe til i hovedstaden.
Da han første gang kom til Oslo ved juletider 1965, utfordret Wurmbrand engasjerte mennesker til å starte en misjon for kristne i øst. Knapt to år senere ble «Misjon bak jernteppet» – ledet av biskop Norderval til.
Organisasjonen heter i dag Stefanusalliansen. Men utover 70-tallet ble det fortsatt tydelige fronter mellom offisielle kirkelige organer og Wurmbrands støttespillere som hjalp de uregistrerte kirker.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi finner i dag grunn til å nevne den pensjonerte biskop Tor B. Jørgensens viktige erkjennelse: «Hadde jeg møtt Richard Wurmbrand, ville jeg sett ham i øynene og sagt at jeg beklager at jeg ikke tok godt nok inn over meg den undertrykkelsen han og andre kristne var utsatt for.» (Magasinet Stefanus, 6-2017).
«Vi radikale ble blinde for undertrykkelsen av religion i øst», sa Jørgensen. Samtidig som han og hans radikale venner kritiserte USAs utenrikspolitikk, skulle de «sett det destruktive kommunistiske systemet som utviklet seg i Østblokken og Maos Kina».
Som tidligere ateist var Wurmbrand tydelig på at kommunisme og kristen tro ikke kunne forenes. Som prest under krigen hadde han opplevd å bli fengslet av rumenske fascister.
Etter Pinochets kupp i Chile uttalte Wurmbrand at han foretrakk Pinochet framfor den valgte kommunisten Allende. Det skulle vi gjerne ha sett usagt, gitt de autoritære krefters destruktivitet uansett farge.
Men det står likevel fast at Wurmbrand gjorde verden oppmerksom på at troende ble arrestert, torturert og drept i land nær oss.
I dag vil flere tenke annerledes enn de eller deres forgjengere gjorde på 70-tallet om støtte til kirker i autoritære land. Det er komplisert og krever respekt for ulike roller.
Men undertrykkelsen og forfølgelsen må erkjennes – ikke forties. Tor B. Jørgensen sa da også: «Vi hørte ikke nok på Wurmbrand, og vi har ikke hørt nok på ropene fra kristne i muslimske land».
Wurmbrands mot har vært et eksempel for andre som har ønsket å stå opp for sannheten.
