Debatt
BJØRKELANGEN: Hester fraktet båren til Sara Christiane Holmedahl Sandsmark fra Bjørkelangen skole, der hun var elev, til Bjørkelangen kirke, hvor hun ble begravet. Foto: Heiko Junge / NTB
Det som hjalp meg i min gudskamp, var de troende som tidde
I tausheten fikk Gud hviske i hjertet mitt – med ord som gir meg håp og trøst.
I 2014 ble min datter Sara (13 år) og hennes venninne Tiril (11 år) påkjørt og drept, i det media kalte Bjørkelangen-tragedien. Det sendte meg ut i en troskrise, rasende som jeg ble på Gud for at han ikke hadde passet på de to jentene våre.
Da var det en rekke kristne som må ha ment seg kallet til å snakke meg til rette. Brev og e-poster, telefoner og direkte samtaler ble det mange av. Jeg må tro det var velment, men det opplevdes grusomt – og helt imot sin hensikt. For hver kristen som mente å se en slags «mening» i jentenes død, flyktet jeg lenger bort fra Gud og det kristne fellesskapet. Smerten ved ikke å bli sett og forstått var uutholdelig.
Midt i denne kampen leste jeg en lederartikkel på dagen.no: «De mest ambisiøse teologiske påstandene kommer ikke så sjelden til kort når livet røyner på», skrev redaktør Tarjei Gilje – og du verden som jeg kjente meg igjen i det.
