«Troen på at alle gåtene var løst»

Et vesentlig hinder på veien mot kristen tro, er forestillingen om at man må legge både tanken og oppriktigheten til side og blindt innordne seg i et etablert system.

I dagens avis forteller NRK-journalist Tomm Kristiansen om sin bakgrunn i bedehusland. Selv merket jeg meg aller mest det han sier mot slutten om hvordan han opplevde noen av de kristne miljøene han tilhørte i yngre dager. «Jeg vokste opp med troen på at alle gåtene var løst», sier han. Selv om mange av Dagens lesere nok vil distansere seg fra Kristiansens mer generelle karakteristikk av bedehusmiljøet, tror jeg mange både her og andre steder kan kjenne seg igjen dette konkrete utsagnet.

Den norske bedehusbevegelsen, og senere også frikirkeligheten, har noe av sin eksistensberettigelse i det å være en kontrast til Den norske kirke. Ellers kunne man jo holdt seg innenfor Den norske kirkens ordinære strukturer og etablert nye fellesskap eller virksomhetsområder der. Men man har altså ønsket å markere en annerledes identitet. En av utfordringene som følger med dette kan da bli nettopp behovet for å sikre annerledesheten. Det kan blant annet føre til at mennesker som stiller spørsmål ved denne identiteten, kan oppleve å bli utdefinert.

Å leve med en personlig gudstro er ikke alltid lett. Slik var det åpenbart også for mange av de menneskene vi leser om i Bibelen. Det er noe dypt sant i Grundtvigs utsagn om at vi er «menneske først, kristen så». Som teologisk normativ vurdering er uttalelsen ikke uten videre presis. Men den sier likevel noe om hvordan vi fungerer som mennesker.

De senere årene har jeg flere ganger lurt på om vi i de miljøene jeg selv kjenner, har mistet noen av våre fremste ungdommer fordi de opplevde at det ikke var rom for å stille viktige spørsmål. Det var aldri noen vedtatt politikk at man ikke kunne spørre, men enkeltes opplevelse av frykt for utfrysning bidro til at de i stedet selv valgte å forlate miljøet. Det kunne dreie seg om at man hadde kommet i tvil og anfektelser, om skuffelse over at man ikke fikk det bønnesvaret man så gjerne ville ha, eller at man ikke kunne identifisere seg med ting som ble sagt fra talerstolen. Hvis lederes svar er brysk avvisning og å henvise kategorisk til den rette lære, risikerer man at dypt oppriktige mennesker føler seg som fremmede i de miljøene de selv er glade i og tilhører.

Bevegelser som har oppstått i senere tid opplever gjerne seg selv som mer nyskapende enn det de forlot. Men så er det tankevekkende hvordan det ofte er for eksempel tradisjonelle salmer man tyr til når noen dør eller opplever alvorlige utfordringer. Salmer man ellers sjelden eller aldri benytter seg av. Og de mest ambisiøse teologiske påstandene kommer ikke så sjelden til kort når livet røyner på. Men så lenge man holder seg på avstand fra dette og dyrker sin egen fortreffelighet, kan man skyve utfordringene foran seg. I hvert fall en stund.

Selv fant jeg trøst i å oppdage en av betydningene navnet Israel har. I 1. Mos 32:28 leser vi om at Jakob fikk tildelt dette navnet etter å ha kjempet med Herren. Og navnet kan bety nettopp dette: den som kjemper med Herren. Dette står ganske tydelig som en treffende beskrivelse av israelsfolkets forhold til Gud gjennom Det gamle testamente. Er det ikke også en presis måte å betegne hvordan mennesker i dag forholder seg til den samme Gud? Ikke slik at forholdet alltid er preget av kamp og vanskeligheter, slett ikke. Men at dette aspektet også er en stadig tilbakevendende side av det å bygget livet sitt på en Gud vi ikke kan se.

Et vesentlig hinder på veien mot kristen tro, er forestillingen om at man må legge både tanken og oppriktigheten til side og blindt innordne seg i et etablert system. Det ligger dypt i mennesket å ville forstå tilværelsen, også å ville forstå Gud. Men så kommer tankekraften vår til kort. Vi kan vite en del om Ham, men langt fra alt – og langt fra så mye som vi gjerne ville vite. En lærdom på veien blir da å holde fast ved det Bibelen forteller oss, og sette vår lit til Jesus Kristus. Det betyr ikke at alle gåtene er løst, og det betyr slett ikke at vi ikke kommer til å møte skuffelser eller nederlag i livet. Ledere som ikke tåler spørsmål, er dårlige ledere. Ingen mennesker skulle føle at de må søke utenfor det kristne fellesskapet for å finne arenaer hvor de kan sette ord på sin tvil og sine ærlige tanker.