Bjørn Olav Hammerstad
Sunnhet og lidenskap
Jeg er overbevist om at sunt kristent lederskap henvender seg til menneskers indre motivasjon.
Man leder ikke flere enn de som er villig til å følge. Alle typer tvang, manipulasjon og usunn kontroll
er mer på tross av vår tro, enn på grunn av den.
Personlige beretninger fra oppvekst og engasjement i frikirkelige miljøer har vært gjenstand for stor oppmerksomhet de siste ukene. Mine refleksjoner i denne artikkelen er av samme art. Dette er en personlig beretning om hvordan min oppvekst i en norsk pinsemenighet, berøring med ulike karismatiske miljøer gjennom ungdomstiden, og senere teologistudier, har vært med på å forme hvordan jeg utøver kristent lederskap i dag.
Jeg vokste opp i pinsemenigheten Tabernaklet Bergen, en av landets største frikirkelige menigheter. Vi gikk gjennom et trangt smau mellom eldre bergenshus for å komme til dette store rommet vi feiret gudstjeneste i, og det satte seg tidlig en tanke i mitt barnesinn om at vi var en annerledes familie. Mor og far var moderate i hvordan de oppdro oss. Vi gikk jevnlig, men ikke alltid, til gudstjeneste. Vi fikk trosopplæring gjennom barnesanger og bibellesning på sengekanten i passe doser, og vi vokste opp med stor frihet til å gjøre egne valg. Da mor kjørte meg til dåpen i åttende klasse sa hun: «Jeg er så utrolig glad for at dette har gått så bra!» Vi valgte slik som mor og far gjorde sitt beste for at vi skulle velge, i tråd med deres egen overbevisning og i takt med hvordan normene for barneoppdragelse var i samfunnet ellers.
Jeg ble født i 1975. Da var pinsebevegelsen i Norge omkring 68 år gammel. Den karismatiske vekkelse preget landet, og Aril Edvardsen ba entusiastiske og engasjerte karismatikere høre med pinsevennene hvordan de skulle håndtere de nyfunne åndelige erfaringene og uttrykksformene. Han sa noe sånt som: «De har holdt på med dette en stund.»
