Stolthet som dyd

«For den som er stolt, skal være stolt av Herren» (2. Kor 10,17).

Vi vet at «Gud står den stolte imot». Det er den ydmyke som finner nåde. Likevel er det her en form for stolthet som Paulus oppmuntrer til og den er basert i noe utenfor oss selv.

I den engelskspråklige oversettelsen (NIV) brukes ordet «boasting» (skryt) som også gjenspeiles i eldre norske oversettelser. Her er det snakk om «å rose seg» i Herren.

Uansett så er ikke fokuset på oss selv, men på Gud som fortjener vår oppmerksomhet.

Da fariseeren og tolleren i den berømte lignelsen kom til tempelet for å tilbe, ble det fort avslørt hva de var opptatt av. Tolleren skammet seg og søkte nåde hos Gud, mens fariseeren så seg selv i speilet. Han drev med selvskryt i Guds nærvær og virker svært fornøyd med det han hadde prestert.

Å sammenligne seg med tolleren ble en nyttig øvelse som bekreftet fariseerens åndelige narsissisme. Han takket Gud fordi han ikke var som andre mennesker, og i særdeleshet som denne tolleren.

Problemet for fariseeren var at tolleren vant konkurransen om Guds oppmerksomhet. Tolleren avsluttet gudstjenesten som rettferdig for Gud, selv om fariseeren dro hjem svært tilfreds med seg selv.

Når vi er takknemlige for hvem Gud er, og hva han har gjort for oss, blir vår ros og vår stolthetsfølelse knyttet til universets skaper og Herre, ikke til egen fortreffelighet eller moralske prestasjoner. Hans nåde er nok for oss.