Spott mot Den Hellige Ånd tilgis ikke

Lars Alm påpekte noen tilsynelatende motsetninger i Bibelen i et nylig leserinnlegg.  Dette i forbindelse med lanseringen av boken «Sosialistens guide til Bibelen».  Han spør hvor grensesprengende er egentlig Jesu nåde, tilgivelse, dersom enkelte synder uttrykkelig beskrives som utilgivelige? Han referer da til Markus evangeliet (3,28-29) hvor Jesus sier at «den som spotter Den Hellige Ånd (DHÅ), får aldri i evighet tilgivelse, for han er skyldig i en evig synd». 

Hva er så spott mot DHÅ? Er synden så stor at den ikke kan tilgis? C.F.W. Walther, kalt Amerikas Luther, hadde en god forklaring på dette.  I Romerbrevet (5,20) står det at når synden ble stor, ble nåden enda større. Derved er det ikke størrelsen på synden som er årsaken, men heller syndens art. DHÅ kaller mennesker til omvendelse og frelse. Mennesker kan forherde seg og stå imot. Hvis forherdelsen gjennom årene er blitt så sterk at ingenting lenger kan bringe et menneske til å ta imot nåden/frelse, ja selv ved bevitnelse av de største overnaturlige tegn og under gjort i Jesu navn, da kan vantroen ha nådd sitt fulle mål og forherdelsen blitt endelig og uforanderlig.

Det var dette Jesus advarte fariseerne om i Markus 3, 28-29. De hadde sett ham gjøre store tegn og under. Han drev ut onde ånder, men de forherdet seg, fornektet det åpenbare og hevdet han gjorde dette gjennom et kompaniskap med Djevelen. På den andre siden vil selvsagt frykten for å ha gjort en slik «synd», indikerer at så ikke er tilfelle.