Sorgen over Amnesty

Amnesty International, avdeling Norge, har rundet 50 år. De fortjener stor respekt for sitt utrettelige arbeid mot dødsstraff og annen undertrykkelse. Samtidig føler mange av oss sorg over veivalg som organisasjonen har tatt.

For 50 år siden skrev en gruppe ildsjeler i Oslo de første brevene for samvittighetsfanger verden over som Norges første Amnesty-aktivister. Senere er vi mange som har fulgt deres eksempel. Som har skrevet til presidenter i land som Iran, Irak, Kina og USA for å appellere om benådning for dødsdømte fanger. Eller for å protestere mot tortur, knebling av ytringsfriheten eller brudd på andre menneskerettigheter.

Appellbrevene er et av Amnestys viktigste redskaper. De har statistikk som viser at brevskrivingen nytter. Ifølge organisasjonen selv skjer det noe i en tredel av sakene de engasjerer seg i.

Det gjør inntrykk på oss når vi leser i Dagen om Jon Trana (83) som begynte å skrive appellbrev fire dager i uken da han ble pensjonist. Slike pensjonister, det vil gamle Norge ha.

LES INTERVJUET: Jon (83) gjør verden litt bedre

Det gjør inntrykk på despoter når brevene strømmer inn fra hele verden, og når Amnestys kampanjer får internasjonal mediedekning. For også despoter er opptatt av sitt navn og rykte. Massivt søkelys på despoters mørke gjerninger, kan få dem til å besinne seg. Det så vi blant annet i saken om dødsdommen mot den iranske konvertitten Youcef Naderkani, som også Amnesty gav oppmerksomhet.

Appell-aksjoner og brevkampanjer har også stor betydning for den enkelte fange. For hun som sitter i et fangehull, og som er redd for at hun er glemt av alle, gir det livsmot og håp hvis hun får vite at Amnesty eller andre er på saken – som konvertitten Meriam i Sudan og blasfemidømte Asia Bibi i Pakistan. Vi har for øvrig merket oss at Amnesty ofte tale forfulgte kristnes sak på lik linje med andre som får sin trosfrihet krenket.

SE VIDEO: Meriam fikk dødsdom, fant trøst i troen

Når vi likevel føler på en sorg overfor Amnesty, handler dette om at organisasjonen endret syn på abort. Fra at de i 2007 sa ja til abort for kvinner utsatt for overgrep, til de er blitt en stadig mer aktiv forkjemper for fri abort, ut fra logikken «min kropp, mine rettigheter» – som var tittelen på en kampanje som ble lansert i vår.

For mange kristne, som meldte seg inn i Amnesty for å kjempe for menneskeverdet, og som ble drevet av en overbevisning om at alle mennesker er skapt like, med samme ukrenkelige rettigheter, var dette et tungt slag. Vi hadde ønsket at Amnesty, en av dødsstraffens fremste motstandere – som avviser at noen har rett til å fradømme et annet menneske livet – også ville erkjenne at de ufødte barna har rett til liv.

I det minste hadde vi håpet at denne organisasjonen, som også er en av samvittighetsfrihetens fremste fanebærere, hadde tatt hensyn til at fri abort var et så dyptgripende samvittighetsspørsmål for ganske mange av deres medlemmer, at de ikke valgte side i saken.

LES OGSÅ: Abortbølger i internasjonalt farvann

Vi får det aldri til å rime at drap på ufødte barn skal være en menneskerett. Å kjempe mot dette skulle være like innlysende viktig som å kjempe mot dødsstraff i Iran og USA. Derfor er det blitt vanskelig for mange å være medlem i Amnesty.