Smertefullt om misjonærbarn
Misjonsbefalingen er ingen fullmakt til å ofre familien for den gode saken.
Misjonærbarnsaken som nå pågår i Stavanger tingrett er en smertefull sak.
Aller mest selvfølgelig for den fornærmede part. Men også for de involverte misjonsorganisasjonene smerter denne saken. Og for alle oss andre som brenner for misjonens sak.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er sterkt å høre saksøkerens historie om hvordan hun ble skilt fra foreldrene sine da hun bare var seks år og kun fikk møte dem annenhver helg.
Retten fikk beskrevet et miljø preget av manglende voksenkontakt og en tilsvarende knallhard selvjustis blant internatbarna. Det hele toppet seg med det seksuelle overgrepet som kvinnen har beskrevet og gjerningsmannen erkjent.
Overgrep er kriminelle handlinger som selvfølgelig gjerningsmannen - og bare han - bærer skylden for. Selv om den erkjente ugjerningen nå kan være strafferettslig foreldet.
Vi mener likevel det er både godt og klokt av Misjonssambandet og Frikirken å erkjenne et moralsk ansvar for den omsorgssvikten som skjedde ved internatet på Taiwan.
For uavhengig av overgrepet er det som har kommet frem om de øvrige forholdene ved internatet av en slik karakter at det fordrer ydmykhet og empati fra organisasjonene som drev virksomheten. Uavhengig av om man mener at det foreligger et juridisk erstatningsansvar eller ikke.
I så måte synes vi at både tidligere og nåværende generalsekretær i NLM, Egil Grandhagen og Øyvind Åsland gjorde det riktige da de tok selvkritikk på at det ble handlet for sent. Og begge gav uttrykk for hvor smertefull saken er.
Åsland har utvilsomt også et poeng når han beskriver hvordan situasjonen på 80-tallet var helt annerledes enn i dag. Fokuset på overgrepsproblematikk var mye lavere. Rammene rundt misjonærtjenesten var mindre fleksible. Og mange av de involverte parter mente internatordningen var god forholdene tatt i betraktning.
I dag er holdninger og praksis naturlig nok svært annerledes.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi vil i tillegg henlede oppmerksomheten på den teologiske og kulturelle utviklingen som har skjedd siden den gang. Slik vi ser det, har det foregått en nødvendig oppjustering av verdien av å kunne leve et så normalt familieliv som mulig også ute på misjonsmarken. Vi har inntrykk av at det i dag er en mye bedre balansen mellom det bibelske misjonskallet som forkynnes og de sterke påbudene som Skriften gir om å ta seg av sin egen familie.
Det ene skal ikke gå på bekostning av det andre.
Det Nye Testamentet bruker faktisk veldig kraftige ord om det å ikke ta tilstrekkelig hensyn til sin egen familie. I 1. Timoteus brev likestilles det å ikke ha «omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie» med fornektelse av troen. Slike mennesker er «verre enn en vantro», sier apostelen.
Misjonsbefalingen er ingen fullmakt til å ofre familien for den gode saken. Det har da verken misjonsorganisasjoner eller misjonærforeldre noen gang hatt til hensikt. Men faktum er likevel at mange barn har hatt det vanskelig mens foreldrene har vært i misjonens tjeneste.
Vi er glad for at forholdene er annerledes i dag.
