Slik at Guds ord ikke blir spottet

I et par av sine brev er Paulus opptatt av at de kristne må oppføre seg underdanig for at ikke Guds ord eller læren skal bli spottet. I brevet til Titus (2:5) er det kvinnene som skal underordne seg sine menn. I det første brevet til Timoteus (6:1) er det slavene som skal vise sine herrer den respekt de har krav på.

Begrunnelsen er faren for at ikke bare læren, men selve Guds navn skal bli spottet. Paulus er tydeligvis opptatt av hvordan samtiden reagerer på de kristnes levevis. Han er ikke opptatt av hva Gud sier, men vurderer hvilke reaksjoner «læren» vil føre til hos hans «verdslige» samtidige. Paulus er bevisst konteksten, eller tiden han lever i.

I dag anser vår samtid slavehold som totalt uakseptabelt. Manglende likestilling mellom kvinner og menn er like «ut». Det er kanskje drøyt å foreslå å bruke Bård Tufte Johansen i NRKs Nytt på nytt som teologisk konsulent, men han vil kunne fortelle både de formelle og autodidakt-teologene hva som i vår tid fører til spott. Narrene har alltid utfordret. Før var de ved maktens hoff.

Kirke-Norge, med cirka 200.000 aktive kirkegjengere, kan knapt kalles en maktfaktor. Konfirmasjonen er et farvel til den lutherske Folkekirken, som man bare vender tilbake til ved andre overgangsriter. I frikirkeligheten blir man aldri så små at man ikke kan splittes i nye, mer rettroende forsamlinger. I egne øyne, vel å merke. Vi kristne er i ferd med å bli nettopp en utgruppe.

Selv tilhører jeg dem som har forlatt aktivt menighetsliv. Det er alltid så mye bråk og tull.

Selv tilhører jeg dem som har forlatt aktivt menighetsliv. Det er alltid så mye bråk og tull. Sist jeg oppsøkte en kirke var 26. september i år. Da ble jeg hetset av pastoren fordi jeg brukte munnbind. Han lurte på om jeg brukte det om natten også? Hva skal man svare dåren? «Jo, selvfølgelig. Munnbindet fører til lavere oksygenopptak, så det fungerer som et høydehus!» Skal jeg fullføre løpet, og vinne seierskransen, må jeg visst fortsatt bare holde meg unna.

Hvis Paulus tok med faren for spott i sin utforming av den kristne lære, så kan vel også vi gjøre det? Slaveri kjemper vi imot. Kvinners tjeneste i kirken på like fot med menn er det ingen grunn til å være imot.

Når Gud på oppstandelsesdagen bruker kvinner til å forkynne at Herren Jesus er stått opp fra de døde, så er det ingen grunn til at vi skal ha en lære der kvinner ikke skal være forkynnere. Noen vil vel ha innvendinger mot å lage teologi av at enkelte kommer seg opp i griseotta, men teologi bygger mye på å lese med kreativitet, eller fantasi, om du vil.

Det er mulig å tenke seg en sekt som lærer at kvinnene ved graven møtte disiplene ute, så da kan kvinner forkynne på friluftsmøter, men ikke inne i kirkene. Skal vi fortsette å surre rundt på dette nivået?

Jeg skjønner den pietistiske inderligheten om at ikke noe må stå i veien for et rett forhold til Gud, men muligheten til å nå fram til folk med evangeliet om nåden forsvinner i læremessige uforståeligheter. Som naturligvis blir spottet.

Forsøk på å bekjempe seksualdriften, bortsett fra blant katolske prester, kanskje, er det bare å la ligge. Den eneste innvendingen jeg har mot å velsigne de polyamorøse, er at polyamorøsitet må være oppfunnet av en smart advokat. Tenk på de salærene ved skilsmisseoppgjør…

Det står i Paulus brev til efeserne (4:15) at vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet. I deler av kristenheten virker det som det står å være sannheten tro i nidkjærhet. Det leder lukt ut i irrelevans. Kristenheten blir så annerledes i forhold til resten av samfunnet at det sentrale budskapet forsvinner i teologisk støy.

Så til de som truer med å vurdere sitt abonnement på den kristelige avisen Dagen fordi den etter deres syn er blitt for liberal. Hvordan stiller dere dere til at Kunnskapsdepartementet «truer» med å stanse overføringene til NLA Høgskolen fordi den står for et konservativt syn på ekteskapet?

Dere synes staten oppfører seg urimelig? Men dere nedlater dere selv til å tvinge fram et bestemt teologisk syn ved å utøve økonomisk press?