Slangens gamle løgn i ny skikkelse

I et leserinnlegg i Dagen 9. april skriver Harald Peter Stette om misbruk av Bibelen når det gjelder å opprettholde maktstrukturer. I den sammenheng hevder han at Bibelen ikke er Guds ord, men at den bare inneholder Guds ord. Det er en påstand som ikke sjelden dukker opp, men det gjør den ikke mere holdbar.

Hvis Bibelen ikke er Guds ord, men bare inneholder noe som er det, hvem er det som da skal avgjøre hva som er Guds ord, og hva som ikke er det? At noen misbruker Bibelens ord, avhjelpes ikke gjennom å nekte at den er det.

Dette er slangens gamle løgn i ny skikkelse: Har Gud virkelig sagt? 1 Mos 3,1. Hvis mennesker skal avgjøre hva i Bibelen som er Guds ord, lander vi i ren subjektivisme hvor det er opp til den enkelte å finne ut av hva som måtte være Guds tale. Da er det naturlig at Bjørn Eidsvåg fornekter at helvete finnes, for i hans Bibel så er talen om fortapelsen ikke Guds ord. Og da er det naturlig at mange i dag hevder at alle kommer til himmelen til slutt, for de ordene som sier noe annet er naturligvis ikke Guds ord. Men hvor vet de det fra? Med hvilken myndighet hevder de dette?