Sjømannens åndelige velferd

Det ville være leit om Sjømannskirken utviklet seg til en ren velferdsorganisasjon, som et slags supplement til norske utenriksstasjoner.

På søndag er det jubileumsgudstjeneste for Sjømannskirken i Johanneskirken i Bergen. Det skjer på dagen 150 år etter at organisasjonen ble grunnlagt i samme by. Feiringen innledes med generalforsamling som begynte i går og fortsetter i dag. Ellers består den blant annet av jubileumskonsert i kveld, folkefest på Festplassen med vafler – et av Sjømannskirkens fremste varemerker – og festmiddag i Håkonshallen i morgen. Det hele i tydelig kontrast til den uroen som har preget organisasjonen siden generalsekretær Audun Myhre gikk på dagen i mars.

I går kveld mottok generalforsamlingen formelt uttalelsen fra det nye hovedstyret om organisasjonens ledelsesutfordringer og håndteringen av disse. Det sier en del om organisasjonens soliditet at dramatikken rundt Myhres plutselige avgang i mars ikke har ført til enda større uro.

Det skal bli spennende å se hvilket utfall denne saken får, blant annet om det blir aktuelt å hente Myhre tilbake til stillingen som generalsekretær. I så fall vil ydmykelsen av det avgåtte styret bli ganske total. Uavhengig av dette tar generalforsamlingen også stilling til forslag om å etablere fast virksomhet i Rio i Brasil og Aberdeen i Skottland. Sjømannskirken er allerede til stede begge steder. I Brasil ledes arbeidet av Ørnulf Steen, kjent som mangeårig leder i Norges Kristne Råd.

For ethvert hovedstyre vil det være ønskelig å vie mest mulig oppmerksomhet til kjernevirksomheten. Derfor er det forståelig at de håper dette blir generalforsamlingens hovedsak.

I gårsdagens Vårt Land kunne vi lese en omfattende beskrivelse av Sjømannskirkens virksomhet før og nå. Overskriften «Mye folk, men ingen sjømenn» er betegnende på flere måter. For i en tid der den jevne oppslutningen om kirkelige aktiviteter her hjemme er lavere enn på svært lenge, er Sjømannskirkens stilling fremdeles sterk. Det handler ikke minst om en betydelig evne til omstilling. Noe av forskjellen på virksomheten til Sjømannskirken og Den Indre Sjømannsmisjon ligger i dette. Mens sistnevnte står overfor ganske betydelige utfordringer, synes Sjømannskirken fortsatt å seile i medvind.

Det er lenge siden virksomheten rettet direkte mot sjøfolk ble trappet ned. I dag arbeidet nærmere knyttet til ansatte i olje- og gassnæringen, samt «klimanordmenn» - altså nordmenn som av klimatiske grunner bor i utlandet og nordmenn som av andre årsaker oppholder seg utenfor hjemlandets grenser. Denne tilpasningen har antakelig mer enn noe annet bidratt til å gi Sjømannskirken den stillingen som kirken har.

Opprinnelig het det at Sjømannskirken skulle ha omsorg for «sjømannens åndelige velferd». Det ville være urettferdig å si at dette målet ikke gjelder mer. Men det er samtidig opplagt at sjøfolk spiller en mindre sentral rolle. Det man imidlertid bør drøfte nøye, er hvorvidt arbeidet i dag tar den «åndelige» velferden tilstrekkelig på alvor. Det ville være leit om Sjømannskirken utviklet seg til en ren velferdsorganisasjon, som et slags supplement til norske utenriksstasjoner. Kirkens egenart er alltid først og fremst knyttet til klar forkynnelse av evangeliet om Jesus Kristus.

Les også: Sjømannskirken takket og avsluttet saken