Sjømannskirkens flittige hender

Sjømannskirken var med sine 3.000 landsdekkende foreninger rene folkebevegelsen. I dag er det bare drøyt 300 igjen. Foreningen «Landkjenning» i Bergen holder fortsatt liv i det tradisjonsrike arbeidet som har preget mye av «kjerkas» historie.

– Vi er veldig takknemlig over å få være en del av dette arbeidet, selv om vi jobber litt i motvind nå. Alderen har jo innhentet oss alle sammen, og vi sliter med å få rekruttert nye medlemmer til foreningen, sier Aase Jahr Johnsen.

Sjømannskirken markerer denne uken sitt 150-års jubileum, og nettopp kvinneforeningene har hatt en sentral plass i organisasjonens historie gjennom disse årene. Med tiden er det blitt færre og færre foreninger, men flere steder holdes hjulene fortsatt i gang. Foreningen «Landkjenning» på Nygård i Bergen er en av dem. Første tirsdag i måneden samles kvinnene i et av hjemmene, og foreningen har holdt det gående i imponerende 102 år. Når Dagen er på besøk er bordet dekket med nydelig kaffeservice med maritimt motiv, og på veggen over bordet henger bilde av seilskuten Statsraad Lehmkuhl. Begge deler som et symbol på at det var norske sjøfolk Sjømannskirken ble startet for i 1864. Rundt bordet sitter de tre kvinnene Turid Johannessen, Aase Jahr Johnsen og Liv Myking som er noen av medlemmene i den lokale foreningen. For dem har foreningsarbeidet vært en viktig del av tilværelsen.

Gir tilhørighet

– Det sosiale er jo veldig viktig når vi samles, men vi er jo også en del på reisefot. Da ser vi jo at det er behov for sjømannskirkene ute i verden, sier Liv Myking.

«Landkjenning» arrangerer i likhet med mange andre av foreningene basar til inntekt for Sjømannskirkens arbeid, og det har opp gjennom historien vært en økonomisk bærebjelke for organisasjonen. De tre foreningskvinnene synes det er kjekt at de får bidra til det store fellesskapet gjennom det som samles inn lokalt. At de representerer en organisasjon med et godt omdømme blant nordmenn flest, er også noe de setter stor pris på.

– Når jeg besøker en sjømannskirke, er det jo litt kjekt å vite at dette er et arbeid vi som forening er en del av. Å komme til en sjømannskirke ute er alltid en god opplevelse. Man føler seg rett og slett hjemme, sier Johnsen.

– Terskelen er veldig lav for å besøke en sjømannskirke, og jeg tror mange føler seg godt ivaretatt av sjømannskirkens menn og kvinner. De er Den norske kirkes forlengede arm i utlandet, og det er en oppgave de håndterer svært bra, supplerer Turid Johannessen.

Vanskelig rekruttering

Selv om de ni damene i «Landkjenning» trives med hverandre og i Sjømannskirken, innser de at det vil bli vanskelig å rekruttere nye kvinner til å bære det lokale arbeidet videre.

– Før var det jo slik at kvinner var mer hjemme, og foreningene ble jo et samlingspunkt for mange av dem. I dag er jo de aller fleste kvinner i arbeid. De har mer enn nok med å være i jobb og ta seg av familien, sier Johannessen.

– Da blir det jo oss oldinger som må drive foreningene, humrer Aase, som legger til at medlemmene i foreningene er fullt klar over at det ikke så veldig langt fram i tid kan bli vanskelig å opprettholde det lokale arbeidet.

Les også: Feirer «kjerka» med festreise på bøljan blå

Bærebjelken i «Kjerka»

Halfdan Tschudi Bondevik har vært generalsekretær, hjemmesekretær og sjømannsprest i Sjømannskirken. Han synes det er vemodig at foreningenes tid ser ut til å være forbi.

– Det er en utvikling som har rammet det meste av frivilligheten, og i så måte er det bare et faktum vi må forholde oss til. Men når det er sagt, vil jeg si at foreningsarbeidet har vært en helt sentral del av Sjømannskirkens historie. Foreningene representerte jo i sin tid den reneste folkebevegelsen, og ikke minst sto det lokale arbeidet for mye av inntektsgrunnlaget i organisasjonen, sier Bondevik.

Den tidligere domprosten i Bergen legger ikke skjul på at han er veldig glad i det Sjømannskirken representerer. Han mener kirken alltid har hatt en klar forkynnelse, med evne til å være til stede der hvor behovene har dukket opp. Og nettopp evnen til omstilling er noe Bondevik synes er gledelig. Likevel er han mest opptatt av den opprinnelige målgruppen.

– Vi må ikke glemme sjøfolkene, for det var jo for dem det hele startet. Sjømannskirken må fortsette å ta ansvar for norske sjøfolk der hvor de er. Den evangeliske forkynnelsen har vært sentral og må være det i framtiden, understreker 83-åringen.

– Hva tror du grunnleggeren Johan Cordt Harmens Storjohann hadde sagt om dagens Sjømannskirke, Bondevik?

– Jeg tror han ville vært glad for utviklingen. Det var en mann med mange visjoner, og han var framsynt i det han foretok seg. Forkynnelsen av evangeliet var nok helt vesentlig for ham, og det er jo noe vi har full adgang til 150 år senere. Nå er forkynnelsen flyttet til enda flere steder. Jeg tror også Storjohann ville gledet seg over at sjøfolkene har bedre kår i dag enn de hadde på hans tid, sier Bondevik.