70 mill. til synkende skip?

Penger i banken er ingen garanti for en sorgløs framtid som kristen organisasjon. Det vil Indre Sjø få merke selv om Oslo sjømannskirke gir titalls millioner i kassen, skriver Jarle Kallestad.

Naturlig nok blir det spetakkel når landets mest fasjonabelt beliggende kirkelige eiendom blir lyst ut for salg på det åpne marked.

Men kampen om prakteiendommen på Bygdøy er avgjort, og eieren er er nå i meglerens og markedets vold. Hva blir prisen? 50 millioner? 70 millioner? Kanskje 100?

Les også: Frykter at kirke blir kaksevilla

Følelser

Etter årelang tautrekking har Den indre Sjømannsmisjon bestemt seg for salg av Oslo sjømannskirke. Noen vil si at det bare var et spørsmål om tid, andre at tiden var overmoden.

Noen stritter fortsatt imot og minner om historien og betingelsene som lå til grunn da Indre Sjø i 1983 fikk overta eiendommen for én krone: Stedet skulle brukes til kristent arbeid.

Følelser settes naturlig nok i sving, og det reises spørsmål ved moralen når Herrens alter skal bæres ut og erstattes med rikmannsmøbler, når kristne møter og gudstjenester byttes ut med hagepartys for Oslo-fiffen, når 200 mennesker mister sitt åndelige hjem mens en styrtrik vestkantfamilie får enda bedre utsikt over fjorden og finere brygge til yachten.

Kontrastene mellom fortid og framtid i Admiral Børresens vei 4 lar seg lett beskrive i tabloide ordelag.

For landsstyret i Indre Sjø handlet det vel til slutt om den kanskje eneste muligheten til å komme seg ut av en livsfarlig gjeldssituasjon, en siste sjanse til å løfte blikket over baugen.

Organisasjonen har i årevis vært drevet på sparebluss - nysatsing og nybygging er blitt fremmedord. Og dypest sett var det vel aldri fiskermisjonens kall å servere kaffe og vafler til en liten gruppe Oslo-kristne som har hundrevis av forsamlinger å velge mellom fra før?

Er det ikke like godt å få økonomien på fote og i tillegg skaffe seg noen friske millioner så man igjen kan begynne å strekke seg etter å leve opp til det gamle slagordet «Havets folk - Herrens folk»?

Selvsagt finnes det gode argumenter på begge sider i konflikten om salg av Oslo sjømannskirke. Landsstyret i organisasjonen vil ikke bare kvitte seg med gjeld, men sier at de også vil starte nytt arbeid - kanskje til og med på Oslo havn.

Les også: Sjømannskirke selges for 70 millioner

Storhetstid

Det er lett å la seg forlede til å tro at det mest spennende spørsmålet er hva organisasjonen skal bruke alle pengene som blir til overs når meglerkontoret og kreditorene har fått sitt. Men da overser man det langt mer smertefulle spørsmålet - ikke minst for de mange av oss som har gode følelser for den gamle kystmisjonen: Hvorfor er det nesten ingenting igjen av dette en gang så blomstrende arbeidet?

Fortsatt er Indre sjø et begrep som vekker gode minner hos mange. Selv vokste jeg opp med en far som var kontaktperson for Indre sjø i hjembygda mi.

Oppdraget bestod i å arrangere en møteuke på bedehuset og sørge for kost og losji til omreisende predikanter. Min far påtok seg vervet i takknemlighet for at fiskarheimene stod der med sine åpne dører den gang han var en ung sjømann som ikke uten videre fant seg til rette i det røffe mannsmiljøet ombord.

Det er mange som sitter igjen med den samme takknemligheten. Derfor er det ikke lett og kanskje heller ikke riktig å skrive kritiske artikler og stille krasse spørsmål til en organisasjon som i sin storhetstid hadde en enorm åndelig og sosial betydning for mange som hadde sitt arbeid langs en værhard kyst.

Menneskelig kapital

Den store utfordringen for den snart nyrike organisasjonen blir kanskje ikke å forvalte sitt pund. En langt mer krevende oppgave kan det bli å klare en krevende og trolig helt nødvendig overgang fra en kultur som hadde sin berettigelse på 50-tallet og som i liten grad er i stand til å rekruttere et menneske under 60.

I Østlands-Posten leser jeg at misjonsskipet «Elieser 6» er på vei til Nevlunghavn. Det blir tale ved reisesekretær, sang ved musikkforeningen, utlodning og bevertning.

Har tiden stått stille i Indre Sjø?

Millioner kan være gode å ha - også i kristen sammenheng. Men en fyldig bankkonto kan fort bli verdiløs dersom misjonskulturen blir for de stuevarme og går på bekostning av en langt viktigere oppgave: å sørge for jevnlig påfyll av menneskelig kapital.

Det blir spennende å se hva Indre Sjø vil gjøre med sin selvforståelse når de tar steget ut av fattigdommen og inn i en framtid med nye muligheter.