Kan man kjøpe seg til velsignelse?

Gjeldfri og et titalls millioner friske kroner vil gi DISM en sunn økonomi, kunne gi dem en ny start og bringe dem i et helt nødvendig avhengighetsforhold til sine misjonsvenner. Det er der Guds velsignelse hentes, ikke fra en fet bankbok.

Den Indre Sjømannsmisjon har besluttet å selge Oslo Sjømannskirke. Det er en forståelig beslutning. Det koster penger å vedlikeholde en slik eiendom.

Diskusjonen går nå om man kan og er fri til å avkristne stedet som kirke og selge på det åpne marked, med den åpenbare mulighet at stedet da ender i hendene på rikfolk som vil bruke det til helt annet enn kirkelige formål.

Alternativet for DISM vil være å se seg om etter en eller flere kristne personer, eller en eller flere kristelige organisasjoner, som er villige til å drive stedet videre etter sin egenart. Sikkert med mulighet for å videreutvikle bruksområdene, men fortsatt med den tydelige plattform i bunn at den kirkelige aktiviteten knyttet til gudstjenester og åndelige samlinger skal kunne fortsette.

I salgsinntekt vil forskjellen på de to alternativer være betydelig. Det er antydet at kristensporet vil kunne gi opp mot 25 millioner i salgsinntekt, mens salg til det verdslige marked vil kunne innbringe det tredoble.

Utgangspunktet er kjent: Eiendommen kom dem i sin tid i hende for en symbolsk sum av én krone, nettopp for at det fortsatt skulle drives kristent arbeid på stedet.

25 millioner kroner vil gjøre Den Indre Sjømannsmisjon gjeldfri. I tillegg vil de få 10–12 millioner friske kroner på konto. Men «Indre Sjø» vil ha mer; masse mer, om landsstyret får det som de vil. De føler seg ikke bundet til historikken.

Organisasjonen trenger penger, blir det sagt. Misjonen drives på sparebluss. Gaveinntektene går ned og foreningene blir færre. Dette er det ingen fremtid i, sier landsstyrets leder til Vårt Land 26. mai.

En misjonsorganisasjon er i bunn basert på det prinsipp at et tilstrekkelig stort antall mennesker har tilstrekkelig stort engasjement for en sak til at de har vilje til å åpne sin lommebok og si: Dette formål er viktig, jeg vil være med å ta et økonomisk løft for å bære dette arbeidet fram! Selvfølgelig også i forbønn og dugnadsinnsats, men også en vilje til økonomisk bidrag.

Det er vel her DISM nå føler at gløden i misjonsfolket har dabbet. I alle fall er det færre som har gløden. Misjonen drives på sparebluss, sies det.

Men landsstyret vet altså råd. På Bygdøy ligger en eiendom som kan realiseres for mange titalls millioner, om man bare ser bort fra premissene for at man overhode eier den. For en velfylt konto skal misjonen atter vokse. De ser konturene av en ny veksttid.

Det et «misjonsfolk på sparebluss» ikke klarer, skal ordnes gjennom kapital skaffet fra salg av Oslo Sjømannskirke. Nye fiskarheimer skal bygges, folk skal ansettes, havnearbeid gjenopptas.

Antakelig helt ufrivillig plopper også landsstyrets leder ut med en tanke som bekrefter hvor nær sannheten tanken om å kjøpe seg til vekst er. De skal oppta et arbeid på Oslo havn, sier han. Fra et annet sted i Oslo.

En edel tanke, realismen får vi komme tilbake til. Det interessante i denne sammenheng er at denne strategiske tanke er målbart helt uten å snakke med de som i dag faktisk er noe knyttet til DISM på Østlandet. Men det passer som hånd i hanske til den nye strategien; der trenges ingen avhengighet av misjonsfolk, man har jo millioner i banken og kan bare ansette folk.

«Vi er ansvarlige overfor organisasjonen til å få størst mulig salgsinntekter,» sier landsstyrets leder og mener han har bred støtte i organisasjonen – unntatt de fra Østlandet – for at dette er riktig. «Vi har ikke noe valg hvis vi skal klare å fortsette driften,» argumenterer han (fortsatt Vårt Land 26.05). Her håper jeg virkelig han er feilsitert. Det vil si, han kan være riktig sitert, men har hatt to forskjellige tanker i hodet som uheldigvis har havnet i samme avsnitt. Jeg våger meg derfor til å gjette på at han har tenkt; uten salg av Oslo Sjømannskirke er det kroken på døren. Får vi i tillegg full markedspris for eiendommen kan vi få gjort mye mer av det vi vil.

For gjeldfri og et dusin millioner kroner på konto kan da umulig bety kroken på døren? Hvis det er i nærheten av å være riktig håper jeg DISM forstår at de virkelig er i trøbbel. Og at en misjonsorganisasjon vil mer enn den har økonomiske ressurser til er vel noe de aller fleste vil nikke samstemmig til. Man får sette tæring etter næring, men det er en annen sak. Det handler ikke om kroken på døra.

Om noen dager samles Den Indre Sjømannsmisjon til landsmøtet.

Styret for Oslo Sjømannskirke har valgt ikke å reise salg av Oslo Sjømannskirke som formell sak. Det er dels i respekt for at vi mener beslutningen om salg ligger innenfor landsstyrets fullmaktsområde. Men viktigere er at vi nå er opptatt av hvem man selger til, og at det sikres fortsatt kristen drift av stedet.

Da er et landsmøte et dårlig forum for forpliktende vedtak.

Det foreligger ennå ikke verken takst, salgsprospekt eller konkrete bud. Derfor vil ethvert vedtak – uansett hvilken retning det måtte gå i – gi en binding for det nye landsstyret som nødvendigvis må være basert på for overfladisk innsikt i et komplekst problem.

Det er derfor heller å ønske at landsmøtet fristiller det nye landsstyret til å gjøre sine vurderinger når bud kommer inn Vi har da godt håp om at de vil gjøre sunne og gode vurderinger.

Gjeldfri og et titalls millioner friske kroner vil gi DISM en sunn økonomi, kunne gi dem en ny start og bringe dem i et helt nødvendig avhengighetsforhold til sine misjonsvenner. Det er der Guds velsignelse hentes, ikke fra en fet bankbok.

Når det samtidig fører til at bønn og lovsang fortsatt kan stige fra Herrens alter i Admiral Børresens vei på Bygdøy, vil alle hjerter kunne glede seg.