«Sjelen er i blodet»

Nettopp fordi utsagnet om at «sjelen er i blodet» også gjelder dyrene, så kunne offerdyrs blod tjene som et bilde på Jesu blod, skriver Axel Lundholm Saxe.

Aksel Valen-Sendstad skrev i sin «Kristen dogmatikk» (Oslo 1979): «Syndefallet er en reell hending i historien og ikke noe bilde eller symbol på et tidløst og eksistensielt forhold (...) Syndefallet er en like virkelig begivenhet i historien som Jesus Kristus er det. Det første er like reelt som det siste, ja, frelsesbegivenheten i historien forutsetter syndefallsbegivenheten i historien» (s. 188).

Samme Valen-Sendstad skrev i «Kristen dogmatikk» også at «Guds Ord (lærer) oss at forgjengelighet og død i naturen er en følge av fallet og må forstås slik (Gen. 3,14f.; Rom. 8,18f.)» (s. 197). Men – som det har blitt påpekt i skapelses-debatten nylig i Dagen – så endret han senere syn på dette punktet og skrev i sin «Troens fundamenter» (Århus 1996) blant annet: «Naturens liv og død er der altså allerede i Guds opprinnelige skaperorden» (s. 344). Hva var årsaken til denne endringen i hans oppfattelse av syndefallets konsekvenser for naturen?

Når naturen ble lagt under forgjengelighet/skrøpelighet (jf. Rom. 8:20f), så betyr det ifølge «Troens fundamenter» at den kom under Guds forbannelse (1 Mos 3,17f), d.e. berøvet Guds opprinnelige velsignelse (1 Mos 1,22), og er preget av det, og derfor ikke gir mennesket de jordiske livsvilkår som den opprinnelig var ment å gi».

Dermed innsnevrer Valen-Sendstad imidlertid betydningen av de to greske ordene for forgjengelighet/skrøpelighet som er anvendt i Rom. 8:20-21 («mataiotes» og «fthoras»), slik at det kommer til å fremstå som om disse begrepene ikke betyr noe som helst ut over det som står om «forbannelse» av jorden i 1. Mos. 3:17.

Men til syndefallets følger hører også dette at kvinnen skulle føde sine barn «med smerte» (1. Mos. 3:16). Og det fremgår av Rom. 8:22 at syndefallet for «hele skapningen» har resultert i at den nå «sukker sammen og stønner sammen som i veer».

Så «smerter» er noe som kjennetegner skapningen etter syndefallet. Dette stemmer jo også med at det ferdige skaperverket i 1. Mos. 1:31 beskrives som «overmåte godt», og at verken død, sorg, skrik eller pine skal finnes på den nye jord (Åp. 21:4).

Derfor kan det umulig være rett når Valen-Sendstad i «Troens fundamenter» skriver at «det (hører) med til Guds skaperordning opprinnelig at mennesket kan ta og bruke naturens liv (for eksempel slakt og innhøstning) til sin egen oppholdelse i verden (1 Mos 1,28-30)».

For hvordan skulle mennesket dog ha kunnet drive med «slakt» uten å forvolde smerte og lidelse i dyreverdenen?

I tillegg fremgår det klart av nettopp de versene i skapelsesberetningen som Valen-Sendstad selv viser til, at Gud i begynnelsen ga planter til føde for både dyr og mennesker.

I en note avviser Valen-Sendstad påstanden om opprinnelig «vegetarianisme» som byggende på et «argumentum é silentio»; men som Johannes Kleppa skrev i et innlegg her i Dagen 13. juni: «det same må i minst like stor grad seiast om hans eige standpunkt».

For Valen-Sendstad refererer selv i den nevnte noten til et – i hans øyne ganske visst «for svakt» – positivt skriftmessig grunnlag (1. Mos. 1:29, 9:3 og Jes. 11:7) for å hevde at alle skapninger i begynnelsen var planteetende, mens han ikke har noe tilsvarende positivt skriftgrunnlag å vise til for sin egen påstand om at mennesket drev med «slakt» også før syndefallet!

Årsaken til endringen i Valen-Sendstads oppfattelse av syndefallets konsekvenser for naturen finner vi imidlertid i en annen note (s. 310), som han viser til i denne sammenhengen (på s. 344).

I noten på s. 310 forklarer han at «det i naturen ikke (er) tale om liv i Gud som for menneskets vedkommende (Apg 17,28) (...) Mennesket kan således ta et dyrs liv eller forbruke naturens liv (sml. 1 Mos 1,28f; intet forbud mot å ta dyrs liv)».

Her innsnevrer Valen-Sendstad for meg å se uberettiget betydningen av Paulus’ ord i Apg. 17:28a: «For i ham (det vil si «Gud») er det vi lever og rører oss og er til».

For Jesus sier jo at ikke en spurv faller til jorden «uten deres Far» (Matt. 10:29b). Men det vesentligste er kanskje hans kommentar til 1. Mos. 1:28f om at det dér ikke forekommer noe «forbud mot å ta dyrs liv», for et slikt forbud trengtes naturligvis ikke i verden slik den var før syndefallet. Mennesket kom selvsagt slett ikke på den tanke å slakte dyr, siden Gud jo hadde sørget for alt det de trengte i form av planteføde!

Når Gud etter Syndfloden/Vannflommen tillot mennesket å spise dyr (1. Mos. 9:3), så ser vi dessuten fortsatt et visst forbehold: «Bare kjøtt med dets sjel i, det vil si blodet, skal dere ikke ete» (1. Mos. 9:4). Så selv ikke etter syndefallet (og Syndfloden/Vannflommen) står mennesket helt fritt til å «forbruke naturens liv» på en hvilken som helst måte.

Leif M. Michelsen skriver således i sin kommentar til 1. Mos 9:4-5: «Først nevnes den omstendighet at livet er i blodet. Erfaringen har vist sammenhengen mellom blodsutgydelse og tap av liv.

Og livet selv var hellig, fordi det kom fra Gud. Når det i våre oversettelser heter at «sjelen er i blodet» må vi huske at ordene sjel og liv i disse sammenhenger dekkes av et ord på hebraisk. Sjelen er nettopp det iboende liv i mennesket, som det har fått av Gud. Det er respekten for det gudgitte liv i dyr og mennesker som taler ut av disse versene» (Fortolkning til Første Mosebok, Oslo 1980, s. 103).

Det er selvsagt stor forskjell på dét å utgyde dyrs blod, og så dét å utgyde menneskers blod (slik det klart fremgår av 1. Mos. 9:5-6). Men også i dyrs blod finnes noe av det «gudgitte liv» som ble til ved skapelsen, og derfor skal mennesket også etter syndefallet ha respekt for dyrs blod, slik det fremgår av 1. Mos. 9:4. Jf. Apg. 15:29, der de hedningekristne i et skriv fra apostelmøtet i Jerusalem formanes til blant annet å avstå fra «det som er kvalt», det vil si å avstå fra å ete kjøtt med blodet i.

Nettopp fordi utsagnet om at «sjelen er i blodet» også gjelder dyrene, så kunne offerdyrs blod tjene som et bilde på Jesu blod, jf. for eksempel 1. Pet. 1:19: «(dere ble kjøpt fri) med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam». De av Gud påbudte dyreoffer i GT var således et ledd i hans frelsesplan – som blant annet inkluderer gjenopprettelsen av skaperverkets opprinnelige overmåte gode tilstand også for dyrene, jf. Jes. 11:6-9.