Selvbilde og syndserkjennelse

Bibelen taler om mennesket ut ifra ulike perspektiver, som et skapt menneske, fallent, gjenløst og herliggjort. Det gjenspeiles blant annet i ulike trosartikler som vi har i vår felles kristne tro.

I klassisk vekkelsesforkynnelse (spesielt på luthersk grunn) har vi orientert oss mest ut fra begrepene synder og rettferdig. Forkynnelsen skal avsløre at synden er total. Det er behov for en annen sin rettferdighet som bare gis i Jesus Kristus. Det er også behov for daglig omvendelse, i tanker, ord og gjerninger. Vi trenger ny nåde og syndsforlatelse. Alt vi har mottatt hos ham ved Den Hellige Ånd er så vår drivkraft til et hellig liv i etterfølgelse av Jesus.

Første trosartikkel om menneskeverd og Guds anerkjennelse av alt det skapte har ikke alltid blitt gitt stor plass i vår undervisning og forkynnelse. Men i dag er et av menneskenes opplevde hovedproblem på «skapelsens plan», usikkerhet på egen identitet, uklart selvbilde, lav selvfølelse i møte med blant annet medienes trykk på kropp og ytre perfekthet. For den som strever med selvforakt og lav selvfølelse er det et uklart «mottaksapparat» for budskap om synd og fortapthet. Selvforakt og syndserkjennelse forveksles og sammenblandes. Det sant menneskelige fortrenges.

LES: Et Luther-ord i rette tid

Jeg er glad for at en del forkynnelse i dag tar denne spenningen på alvor. Forkynnelsen av første trosartikkel i hele sin bredde må styrkes. Det må gis sjelesørgerisk hjelp – og også forkynnes om en rett kjærlighet til seg selv. Et sunt selvbilde gir det beste grunnlag for en dypere forståelse av synden.

Men vi kan svikte i å gi videre hjelp. Menneskets egentlige hovedproblem er ikke selvbildet og selvfølelsen, men synden mot Gud. Menneskets problem er ikke bare falskheten i forhold til oss selv og våre medmennesker, men enda mer løgnen, vantroen og egenrettferdigheten i møte med Gud.

Når vi i dag forkynner at «det er godt at Jesus vil ha oss akkurat som vi er», hva mener vi? Taler vi om Guds anerkjennelse av sin skapning? Taler vi om at Jesus møter mennesker akkurat i den livssituasjon de er? Eller taler vi om han som vil frelse sine fortapte barn slik som de faktisk er? Eller forkynnes det en sammenblanding av trosartiklene som ikke skaper verken omvendelse eller sann syndserkjennelse. Gis det en type hjelp i forhold til selvbilde og selvfølelse som gjør at det ikke er behov for Jesus som stedfortreder og frelser?

Jeg mener vi trenger en styrket sjelesørgerisk forkynnelse som tar dagens situasjon på alvor i møte med mennesker som strever med egen identitet. Men det må forenes med forkynnelse til omvendelse og frelse. Vissheten om både å være skapt, elsket og kjøpt av Gud gir den beste kristne identitet.