PLIKT: Det er ikke lærerne som skal prøve læren, men det er enhver kristens plikt og rett til å gjøre det, skriver Jens Thoresen.  Foto: Illustrasjonsfoto: Scandinavian Stockphoto

Et Luther-ord i rette tid

Author picture

fredag 2. oktober 2015

Synspunkt

I lys av kirkevalget er det lett å se for seg at det kan komme til nødssituasjoner både her og der. Ingen menighet i Den norske kirke kan selv kalle eller avsette sine lærere. Da ser jeg for meg at de må gå ut og danne egne forsamlinger der denne retten er i varetatt. Bare slik kan sjelene bli bevart hos Kristus.

I 1523 skrev Martin Luther en liten bok om «Menighetens rett og makt til å bedømme enhver lære, og til å kalle, innsette og avsette lærere». Bakgrunnen for denne boka var, ifølge innledningen til boka (skrevet av Inge Lønning og Tarald Rasmussen), en forespørsel fra en liten menighet i Leisning i Sachsen som «tidlig var blitt grepet av den evangeliske bevegelse». Nå hadde det oppstått en situasjon der de måtte ha ny prest, og etter gammel skikk var det abbeden i et cistercienserkloster som hadde rett til å ansette denne. Men han var katolsk, og menigheten var blitt evangelisk, så her lå det an til en dyp konflikt. Luther tok pennen fatt, og meislet fast at det er livsnødvendig for den lokale menighet selv å kalle, anse og avsette sine lærere, likeens å prøve den lære de blir eksponert for. Det er ikke lærerne som skal prøve læren, men det er enhver kristens plikt og rett til å gjøre det. Slik må det være, for det kan være forbundet med tap av tro og evig liv å være under innflytelse fra falske lærere.

Luther skriver: «Når det gjelder å bedømme læren og innsette lærere eller sjelesørgere, må man slett ikke bry seg om menneskelig lov og rett, nedarvet skikk, sedvane og så videre, selv om alt dette er fastsett av pave eller keiser, av fyrste eller biskop, om så halve eller hele verden har godtatt det, og om dette har vart i ett eller tusen år. For menneskesjelen er noe evig, høyere enn alle jordiske ting. Derfor må den bare ledes og utrustes av det evige ord.» Og dette evige ordet slår fast at «både retten og makten til å bedømme læren tar Kristus fra biskopene, de lærde menn og kirkemøtene, og gir det til hver enkelt og til alle i det kristne fellesskap». Om dette sier han i Johannes 10,4 f: «Sauene mine kjenner min stemme. Men en fremmed følger de ikke, de flykter for ham, fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.»

Det interessante med dette ordet av Jesus er at han anser det som helt nødvendig for en kristen å flykte fra en lærer (eller hyrde) som taler og lever i strid med Guds ord. Det står om livet, det evige.

Og så spør Luther: «Mener du at Guds ord skulle vike for gammel sed og skikk? Aldri i verden! Derfor lar vi biskoper og kirkemøter beslutte og hevde hva de vil. Men når vi har Guds ord på vår side, blir det vår sak, og ikke deres, å avgjøre om det er rett eller galt, så må de bøye seg for oss og adlyde våre ord.»

Luther siterer videre fra 1. Tessalonikerbrev 5,21 der Paulus skriver at menigheten skal prøve alt og holde fast på det gode. Han skriver: «Se, her vil han at ingen lære eller vedtekt skal overholdes uten at den er prøvd og godkjent av den menigheten som hører den. Denne prøvingen er så visst ikke lærernes sak, men lærerne må først uttale det som skal prøves. Altså er bedømmelsen også her tatt fra lærerne og overlatt til de kristne lærlinger.»

Og litt lenger ute i boka: «De har altså ikke bare makt og rett til å bedømme alt som blir forkynt, men også plikt til å gjøre det. Ellers kan de komme i unåde hos den guddommelige majestet. Av dette kan vi se hvor ukristelig tyrannene behandlet oss da de tok denne rett og plikt fra oss og selv la beslag på den. Bare av den grunn har de i høy grad fortjent å drives ut av kristenheten og jages som ulver, tyver og mordere, som hersker over oss stikk i strid med Guds ord og vilje. Så trekker vi den slutning at overalt hvor det er en kristen menighet som har evangeliet, har den både rett og makt, men – med tanke på sjelens frelse og etter løftet den gav Kristus i dåpen – også plikt til å sky og holde seg unna og unndra seg de nåværende biskoper, abbeder, klostre, stiftelser og lignende utøvere. For det er tydelig at de lærer og regjerer i strid med Guds ord.»

LES: Tror over halvparten av prestene vil nekte homovigsel

Videre framhever Luther at enhver kristen har rett og plikt til å tale og undervise Guds ord når det ikke er noen andre som gjør det. Han henviser til Salme 116,10 der David skriver: «Jeg trodde, derfor talte jeg.» Den som tror, har altså autorisasjon fra Bibelen til å tale om Kristus til sine medmennesker. Det må han gjøre for «ikke å tape sin sjel og komme i unåde hos Gud».

Det oppstår nødssituasjoner i Guds menighet. Det kan mangle talere, eller det kan være at den som taler ikke lenger taler som Bibelen, men framhever mennesketanker i stedet. Da trenger en ikke et spesielt kirkelig kall eller ordinasjon for å tale. Broderkjærligheten krever av alle troende at en gjør det, for «nød kjenner ingen lov.»

I lys av kirkevalget er det lett å se for seg at det kan komme til nødssituasjoner både her og der. Kirkemøtet kommer nok til å få vedtatt liturgi for vigsel av homofile. Ingen menighet i Den norske kirke kan selv kalle eller avsette sine lærere. De troende er blitt fratatt retten, makten og plikten til å gjøre det. Da ser jeg for meg at de må gå ut og danne egne forsamlinger der denne retten er i varetatt. Bare slik kan sjelene bli bevart hos Kristus.

Alle sitater i artikkelen er hentet fra «Martin Luther. Verker i utvalg III», Gyldendal norsk forlag 1980, oversatt og redigert av Inge Lønning og Tarald
Rasmussen.