BOTANISK HAGE: I Oslo ønsket man nylig å fjerne en benk dedikert til forskeren Carl von Linné.

Sekularisering versus sammenhengskraft

De ytterliggående tendensene som nå manifesterer seg, er bokstavelig talt destruktive; man ønsker å rive ned alt det bestående, og bygge opp en ny verden og en ny mennesketype – frigjort fra religion og tradisjoner.

Sammenhengskraften er i ferd med å smuldre opp både i Norge og mange andre land. Dette skyldes blant annet fremveksten av en intolerant sekularisme, som ikke respekterer tros- og religionsfriheten, og som derfor i ytterste konsekvens bærer kimen i seg til noe totalitært.

Det vi nå ser stadig sterkere indikasjoner på, er derfor at meningstvang er på vei tilbake i samfunnet. Dette merkes særlig innen LHBT+-spørsmål av ymse slag, samt problemstillinger knyttet til kjønn mer generelt.

Vi ser f.eks. at forkynnelse av klassisk kristen eller muslimsk samlivsetikk i økende grad blir betraktet som «hatefull tale», siden ekteskapet der forstås som forbeholdt mann og kvinne.

Aksept for juridisk trygge rammer for likekjønnet samliv blir ikke ansett som godt nok; det som kreves er en redefinering av konseptet ekteskap. Man har lykkes i å fremtvinge en revolusjon i Dnk her, og nå står etter alt å dømme frikirker og ikke-kristne trossamfunn for tur.

Og mens regnbueflagget tidligere, med litt velvilje, kunne tolkes som et symbol på toleranse og aksept for mangfold, får det nå mer og mer preg av å formidle intoleranse og krav om ensretting.

Ikke fordi slike holdninger er representative for homofile, men fordi homo-bevegelsen er blitt kuppet av ekstremister. Jamfør det lange og grundige innleggetHomoelitens intoleranse (Aftenposten, 12.02.2018), av Torstein Ulserød (som selv er homofil).

Det som foregår er en slags lavintensiv krig, basert på det som gjerne kallessalamimetoden. Den innebærer at man tar en liten bit av gangen, men med et langsiktig mål om å ta det meste.

Akkurat nå er det NLA Høgskolen som skal tvinges i kne, men så snart det er i boks, står noen andre for tur. Garantert.

Nå for tiden skal f.eks. alle som ikke marsjerer i takt, belæres ved at regnbueflagget skal vaie på stadig flere offentlige bygg, og når det målet er nådd, finnes nye kampmidler frem.

Parallelt med dette er man, i flere land, i gang med å «dekolonialisere» den akademiske verden. I Oslo ønsket man her forleden å fjerne en benk dedikert til forskeren Carl von Linné. Ved Sheffield University (UK) er det nå en aksjon for å «kansellere» selveste Isaac Newton (Spiked, 27.04.2021). David Hume er en annen som er i faresonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det kommer neppe til å stoppe der. Vi kan trygt anta at de kreftene som her er i sving, vil finne feil og mangler hos Platon, Galilei, Mendel, Planck, Maxwell, Einstein og alle andre store tenkere og forskere som på ulikt vis har lagt grunnlaget for den vestlige sivilisasjon.

I denne sammenheng bør ikke-religiøse mennesker merke seg at en av deres egne favoritter, Charles Darwin (som også jeg beundrer), neppe vil finne nåde for den nye inkvisisjonens øyne.

Min spådom er at kravet om politisk korrekthet vil ramme alle de nevnte og mange andre, samt at det vil skje pø om pø, inntil demningen en dag brister og hovedregelen blir at hvite menn må bli «kansellert».

De ytterliggående tendensene som nå manifesterer seg, er bokstavelig talt destruktive; man ønsker å rive ned alt det bestående, og bygge opp en ny verden og en ny mennesketype – frigjort fra religion og tradisjoner.

Dette prosjektet er dømt til å mislykkes, men kan komme til å gjøre enorm skade om det ikke blir stoppet i tide. Ja, jeg tror vi kan slå fast at enhver kultur, nasjon eller sivilisasjon, ethvert samfunn, som går til krig mot naturen, går sin undergang i møte.

Dette gjelder miljøødeleggelser eller rovdrift på jordens ressurser, men det gjelder også utopiske programmer som søker å frigjøre oss fra menneskets biologiske natur. Jamfør innleggetMennesket og biologisk kjønn av Johannes Kleppa, Sarepta, 10.04.2021 (republisert i Dagen 30.04.2021).

Bibelen sier at Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. Hvis vi skal forstå den intense motviljen en del sekulære folk har mot religiøse miljøer, bør vi ta med i betraktning hvordan kristen og muslimsk moral og teologi opp gjennom årene har blitt formidlet; ikke alltid med like stor ydmykhet.

Kristendommen har gitt opphav til den vestlige sivilisasjon; det bør vi alle være takknemlige for. Det forhindrer ikke at det kan være på sin plass med litt selvransakelse fra tid til annen, for stolthet, arroganse, selvgodhet, etc. står for døren og banker hos oss alle.

La meg være litt personlig her. Jeg var i mange år en radikal og ivrig ungdomsleder og forkynner i kristen sammenheng, men en kombinasjon av teologiske og filosofiske anfektelser førte meg i løpet av 1990-tallet ut i en dyp, smertefull og langvarig troskrise.

Det var derfor ikke vanskelig å kjenne seg igjen i Vårt Lands portrettintervjuTrosruiner (12.03.2021), der den tidligere presten Eskil Skjeldal forteller om hvordan han mistet troen. Det som særlig gjorde at min reise ble annerledes enn hans, er at jeg utover på 2000-tallet ble kjent med en del muslimer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For å gjøre en lang historie kort, fant jeg tilbake til en trygg gudsrelasjon gjennom min kontakt med muslimer, samt studier av Koranen og annen islamsk litteratur. Etter mer enn femten års grubling og bønn, konverterte jeg for et drøyt år siden til islam.

Noe av det som fikk meg til å nøle i såpass mange år, var at det er lett å se at mye er galt i den muslimskeumma. Ateisme er imidlertid, av flere grunner, intellektuelt utilfredsstillende.

Vi er, som Augustin påpekte, skapt til Gud, og våre hjerter er urolige inntil de finner hvile hos Ham. Sekulære bør innsé at religion ikke kan utryddes.

Samtidig bør kristne innse at dette også gjelder islam. Det beste botemidlet mot ekstrem, intolerant, fanatisk og fundamentalistisk islam, vil neppe være et økende press for å få muslimer til å forlate sin religion.

Vi bør i stedet fremelske moderat, tolerant og rasjonell islam (for en antydning om hva jeg her sikter til, se honestthinking.org/no/islam).

Dette er f.eks. hva rotløs, muslimsk ungdom trenger, ikke nedlatende belæring om at religionen deres egentlig er overtro eller avgudsdyrkelse.

Tidligere var det ikke uvanlig at protestanter og katolikker nølte med å anerkjenne hverandre som kristne. I dag har de fleste forstått at slike holdninger er i overkant selvgode; det er mer fruktbart å stå sammen i en postkristen tid.

Etter min mening er det på høy tid at dette perspektivet utvides.Alle som søker Sannheten og bekjenner troen på den Allmektige Gud, er brødre og søstre. Våregudsbilder er riktignok ikke identiske, men Gud er Gud om alle mann var døde.