Rasisme, mangfold og en nyansert virkelighet
NRKs nylige reportasje om rasisme i Drammen maler et bilde av Norge som et land preget av fordommer og diskriminering. Som tidligere mangfoldsrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ser jeg et behov for å nyansere dette bildet og belyse aspekter som ofte overses i rasismedebatten.
La oss være klare: Rasisme eksisterer i Norge, som det gjør overalt hvor mennesker bor. Vi er skrudd sammen med en vi-og-dem-tankegang som har vært avgjørende for vår overlevelse gjennom historien. Men i dagens samfunn, hvor likestilling og inkludering står sterkt, er dette mønsteret ikke lenger en nødvendighet – snarere et hinder. Likevel må vi være forsiktige med hvordan vi fremstiller rasisme i Norge, for virkeligheten er mer kompleks enn mange ønsker å anerkjenne.
Norge: et av verdens mest tolerante land
Norge rangeres konsekvent som et av verdens minst rasistiske land. Forskning fra World Population Review plasserer Norge på en imponerende fjerdeplass når det gjelder toleranse og inkludering, til tross for flere tiår med høy innvandring – en utvikling som i mange andre land har ført til økt fremmedfrykt og polarisering.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Paradoksalt nok rapporterer stadig flere innvandrere, særlig andregenerasjons, at de opplever rasisme. Dette skjer samtidig som majoriteten av nordmenn uttrykker positive holdninger til innvandring og mangfold. Hvor kommer denne tilsynelatende motsetningen fra?
En del av forklaringen ligger kanskje i vår tendens til å se rasisme som et ensidig fenomen – fra majoriteten mot minoriteter. Dette bildet er ikke bare unyansert, det er direkte feilaktig. Min erfaring viser at rasisme innad i og mellom minoritetsgrupper er utbredt, men sjelden diskutert. Hvorfor tør vi ikke snakke om dette?
Minoriteter diskriminerer også hverandre, ofte basert på stamme- og klansystemer fra opprinnelseslandene. Og ikke minst, etniske norske ungdommer i innvandrertette områder blir utsatt for trakassering fra innvandrergrupper. Disse aspektene blir imidlertid sjelden nevnt i offentlige debatter.
Minoritetsgrupper og «vi og dem»-tankegang
Ironisk nok er det ofte innvandrere fra stamme- og klansamfunn som raskest anklager det norske samfunnet for å være ekskluderende. Det er verdt å reflektere over denne paradoksale kritikken. I landene de kommer fra, er det klan og familie som bestemmer dine rettigheter og muligheter – i kontrast til Norge, som har et sterkt rettighetsbasert system hvor individet står i sentrum, uavhengig av hudfarge, kjønn, religion eller seksuell legning. Hvor mange steder utenfor Vesten finner man et så sterkt fokus på minoriteters rettigheter?
Etniske norske ungdommer i innvandrertette områder blir utsatt for trakassering fra innvandrergrupper.
Når vi snakker om rasisme, må vi ikke glemme at Norge, sammenlignet med mange andre deler av verden, har mindre strukturell rasisme. Dette er ikke for å benekte eksisterende utfordringer, men for å påpeke hvor forskjellig det norske samfunnet er fra mer kollektivistiske og hierarkiske samfunn, der systemisk diskriminering er dypt forankret.
Rasisme mot jøder: Et oversett problem
Noe av det mest sjokkerende, og dessverre ofte neglisjerte, er den vanskelige situasjonen for Norges jødiske minoritet. De lever under konstant press, skjuler sin identitet og må beskytte sine synagoger med gjerder og politibevoktning.
Det er dokumentert at de negative holdningene mot jøder ofte kommer fra grupper med muslimsk bakgrunn. Likevel er denne formen for rasisme nærmest fraværende i mediedekningen. Hvorfor snakker vi så lite om dette?
Generalisering: En uunngåelig nødvendighet
Samfunnsvitenskapen studerer mønstre og tendenser på gruppenivå for å forstå større samfunnsmessige bevegelser. Å avfeie alle statistikker om innvandring og integrering som rasistiske er ikke bare intellektuelt uærlig, det hindrer oss i å håndtere virkelige utfordringer. Det er ikke rasisme å studere samfunnstrender – det er grunnleggende vitenskap.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
NRKs sak gir inntrykk av at rasisme er et systemisk problem i Norge. Men er dette et balansert bilde? Hvor er historiene om rasisme mellom forskjellige innvandrergrupper? Hvorfor nevnes ikke kriminaliteten som rammer etniske nordmenn i innvandrertette områder? Dette er viktige spørsmål vi må tørre å stille.
Hva mener minoriteter om nordmenn?
Til slutt bør vi reflektere over hvordan vi, som minoriteter, ser på nordmenn. Det er mye snakk om nordmenns holdninger til innvandrere, men burde vi ikke også undersøke hva minoriteter mener om det norske samfunnet?
Jeg er usikker på om det som kommer fram i en slik studie nødvendigvis ville være positivt. Kanskje er det på tide at vi som minoriteter også tar ansvar for hvordan vi forholder oss til majoritetsbefolkningen.
Veien videre: Ærlig dialog
Ingen former for rasisme er akseptable, og vi må bekjempe dem alle. Men det tjener ingen å male et bilde av Norge som et gjennomgående rasistisk samfunn. Nordmenn flest er åpne og inkluderende, og vi har institusjoner som aktivt jobber for å bekjempe diskriminering. La oss være ærlige, både om de reelle utfordringene vi står overfor, og de store fremskrittene vi har gjort.
Dette er en utfordring som krever vår felles innsats.