Pressetoppens tidsreise i bedehusland

Det nytter ikke å lengte tilbake til fortiden, som også hadde sine mangler. I stedet burde vi bruke anledningen til en reflekterende samtale om hva vi kan lære av fortiden i møte med framtiden.

En dobbel fristelse kan melde seg for aktive kristne som leser sist lørdags intervju med Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i Dagen. Der analyserte han med sedvanlig perspektivrikdom Kristen–Norges utvikling de siste tiårene. Bakteppet var hans egen vandring fra barndommens beskjedne bedehusbenk i Vaksdal til noen av de mest prestisjetunge redaktørkrakkene i Oslo. Uten at man trenger å mene at Stanghelle treffer like godt i alle detaljer, reiser han mange utfordringer som ikke lett lar seg avfeie.

LES: I ntervju med Aftenposten–redaktør Harald Stanghelle I Dagen 27. september 2014

LES OGSÅ: Til hjerte, tro og tanke

Den ene fristelsen for troende lesere, er å sukke resignert over «tidsånden» og trangere kår for kristent arbeid. Den andre er å ta et så brutalt oppgjør med fortidens kristne virksomhet at man kaster barnet ut med badevannet. Ingen av alternativene er konstruktive. I stedet vil vi oppfordre til å bearbeide intervjuet i ettertanke og samtale.

For det første gir intervjuet grunn til å tenke over den verdifulle arven vi har fått fra de troende som har gått foran oss. Mange kristne har levd integrerte og oppfordrende liv. De har etterlatt seg dype inntrykk av hva kristen tro innebærer, og i praksis vist at de tok konsekvensene av sin egen overbevisning. Mennesker er blitt stilt på valg i møte med deres ord og gjerning. Det er i utgangspunktet forbilledlig bibelsk. Mange som selv ikke har delt disse menneskenes tro, kan likevel i ettertid omtale dem med varme og sympati. Harald Stanghelles beskrivelse av sin kontakt med evangelisten John Olav Larssen er i så måte rørende.

For det andre er intervjuet en påminnelse om at vi alle er barn av vår tid. I etterpåklokskapens lys kan vi erkjenne at noe av det som ble regnet som selvfølgelig eller nødvendig i en epoke, fremstår mer diskutabelt i en annen. I verste fall har man formidlet regler og retningslinjer uten bibelsk belegg. Dermed har man stått i fare for å skyve mennesker unødvendig fra seg – og i siste instans fra troen. Det er tragisk.

Å leve som kristen innebærer å stå i spenningen mellom tidens krav og evighetens idealer. Vi blir aldri ferdig med å reflektere over grensene mellom det tidløse og det tidsbestemte. En grunnforutsetning i kristen tro er at den til alle tider er den samme. Men som kristne lever vi under svært forskjellige betingelser som reiser ulike utfordringer. Derfor må vi prøve oss selv og vår samtid på Bibelens ord og klassisk kristen tro. Særlig viktig som rettesnor blir det Jesus kaller det største budet i loven, det doble kjærlighetsbudet: Å elske Gud og vår neste. Hvis dette ikke er motivasjonen vår, er noe alvorlig galt.

LES OGSÅ: Den utdaterte myten om det moderne

For det tredje påviser Stanghelle med flere gode eksempler hvordan kristen tro og etikk har gått fra å være den selvsagte referanserammen i samfunnet, til å bli omstridt og marginalisert. Fra vårt synspunkt er det ingen grunn til å feire dette. Men det nytter ikke å lengte tilbake til fortiden, som også hadde sine mangler. I stedet burde vi bruke anledningen til en reflekterende samtale om hva vi kan lære av fortiden i møte med framtiden. Det ser vi gjerne at kristne, ikke minst på ledernivå, gjør i Dagens spalter.

Og da er det viktig å huske følgende: Håpet vårt står ikke og faller med kulturelle forutsetninger, men til at vi tror på en levende Gud.