Den utdaterte myten om det moderne

Ryktet om kristendommens død ved inngangen til det 20. århundret er betydelig overdrevet. Det mener Erik Tonning som har forsket på modernistiske forfattere.

Det finnes absolutt intet bevis for noen av (religionene). Alle religioner, altså alle mytologier for å gi dem det rette navn, er simpelthen menneskers påfunn. (…)

Slik ble religionen, eller mytologien, voksen. Ofte ble store menn ansett som guder etter sin død, slik som Herkules eller Odin. Og etter at den hebraiske filosofen Yeshua (hvis navn vi har feiloversatt til Jesus) døde, kom han til å bli ansett som en gud. En kult vokste frem, som senere ble satt i sammenheng med den gamle hebreiske Jahve-tilbedelsen, og slik ble kristendommen til – en mytologi blant mange.

Sitatet kunne vært uttalt av sjefsateist Richard Dawkins. Personen som skrev dette et stykke utpå 1900-tallet var som så mange i sin samtid påvirket av den skotske antropologen James Frazer og hans tanker om religion. Frazer postulerte, på bakgrunn av sine detaljerte og omfattende studier av religiøse og magiske forestillinger, at menneskelig tro utviklet seg gjennom tre stadier: primitiv magi, religion og til sist: vitenskap.

Et falsum

I dag tenker vi gjerne at den vestlige kultureliten gjorde som Frazer foreskrev og forlot kristendommens reaksjonære grep. Men den forestillingen er grovt forenklet, mener Erik Tonning ved universitetet i Bergen. I fire år har han ledet en forskergruppe som har kikket store modernistiske forfattere som James Joyce, David Jones, T. S. Eliot, Ezra Pound, W. H. Auden, og Samuel Beckett nærmere i kortene.

De har gravd i personlige notater, brev og upubliserte artikler. Og prosjektet, med navn «Modernism and Christianity», viser at forfatterne langt fra var så ferdige med det kristne univers som en kanskje kan få inntrykk av.

– Historien om at vår sivilisasjon forlot kristendommen ved inngangen til det 20. århundre er et falsum, sier Tonning, som vet mer enn de aller fleste nålevende om disse forfatternes tanker om tro, religion og myter. Hans beskjed til alle som forsker og skriver om modernismen er at religion må få en sentral plass, ellers vil en dimensjon gå tapt.

– Ser en på modernismen med vår tids sekulære briller vil en gå glipp av ganske mye, sier Tonning som tok sin doktorgrad i Oxford og etter det fikk Forskningsrådets postdoktorstipend for å studere Samuel Becketts forhold til kristendommen. Prosjektet Modernism and Christianity vant frem i konkurranse med rundt 20 andre forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen og med en ramme på 10 millioner har Tonning kunnet arbeide med problemstillingen i fire år sammen med tre doktorgradsstipendiater.

Religiøst preg

Mannen bak det innledende sitatet ble etter hvert kjent som C. S. Lewis, en velformulert og overbevisende kristen apologetisk forfatter. Lewis var ikke den eneste i sin samtid som etter hvert gikk bort fra Frazers konklusjoner. Selv om ikke alle kan kalles dedikerte kristne, ja, kanskje ikke kristne i det hele tatt, viser Tonnings studier hvor viktig kristendommens språk likevel var for de modernistiske forfatterne.

– Vi har gjort et omfattende arkivarbeid der vi har sett på hva disse forfatterne var opptatt av. Hva noterte de seg? Hva leste de? Hvordan reagerte de på det de leste? Gjennom dette arbeidet har vi funnet mange religiøse impulser hos disse forfatterne. De opererte i et spenningsfelt og i en tid der mellom et opprør og den kristne reaksjon på dette.

Et eksempel er James Joyce, den irske katolikken som er oppvokst på en jesuittskole og vurderer å bli prest. Han gjør etter hvert opprør mot alt som er katolsk. Når han blir en av avant garde-modernismens viktigste forfattere preges hans verk like fullt av en religiøs estetikk og skrivemåte, forteller Tonning.

Tegn og symboler

Tonnings prosjekt har munnet ut i flere artikler, deltakelse ved konferanser og til og med kunstutstillinger. Denne måneden kunne publikum ved bergensmuseet KODE se utstillingen «Art in Battle» som var et samarbeid med «Modernism and Christianity».

I september arrangerer Tonning og Universitet i Bergen konferansen «David Jones: Christian Modernist?» midt i tjukkeste Oxford. Det gjør de i samarbeid med Regent’s Park College. Her skal forskere diskutere hvordan det kan ha seg at David Jones gjennom sine kunstverk og dikt stadig befattet seg med religiøse symboler og beholdt en dyp respekt for den katolske kirkes liturgi, samtidig som han udiskutabelt er en av de store modernistiske kunstnere.

Jones møtte katolisismen gjennom en feltprest under 1. verdenskrig. Etter en intens opplevelse av den katolske messen konverterte han og levde som såkalt legdominikaner i et kunstnerisk laug sammen med den prisbelønte skulptøren og steinhuggeren Eric Gill.

Jones arbeidet mye med gamle før-kristne symboler og så for seg at den menneskelige kreativiteten var tatt opp i og gitt en helliggjørelse i den katolske messen. For Tonning er dette nettopp et eksempel på modernistisk, eksperimentell tenkning som foregår i et univers som på ingen måte er blottet for kristendom.

Ulike konklusjoner

– Han var inspirert av Joyce ,men de to hadde ulike trosposisjoner.

Tonnings prosjekt er intet mindre enn å endre måten vi i dag ser på en av de viktigste og mest særegne periodene i vår nære historie. For å gjøre det må han utfordre den klassiske fortellingen om modernismens farvel med den reaksjonære kristendommen og omfavnelsen av vitenskapen som Frazer så for seg.

– Mange modernister leste Frazer og trakk motsatte konklusjoner. De så på avstanden til det opprinnelige og mytiske som et problem og trakk i retning av vitalisme (en dyrking av livskraften, journ. anm.) eller okkultisme. Andre trakk i mer religiøs retning. T.S. Elliot svarte med å si at mytene oppheves og tas opp i det kristne. C. S. Lewis og Tolkien har gjort noe av det samme.

Dermed står modernistene i en dialog og fortsettelse av Frazers tankegods, men med ulike utgangspunkt kommer de også til ulike konklusjoner, forteller Tonning.

Sekularisering

Dagens trosklima mener han er påvirket av andre verdenskrig som skremte mange fra å befatte seg med de store narrativene og dogmatiske systemene. På grunn av nazismen og fascismen og det faktum at enkelte kirkesamfunn ble sett på som nyttige tjenere for disse regimene ble slike tankebygninger assosiert med det totalitære.

– Religiøse institusjoner har likevel en tilstedeværelse i det britiske samfunnet til 60-tallet, når sekulariseringen skyter fart. Frem til da har en et kristent verdensbilde og den kristne diskurs er en del av samtalene. Det har begynt tidligere hos de intellektuelle der det ser ut til å ha slått rot etter andre verdenskrig.

Tar tid

Modernismen derimot var langt mer opptatt av disse tankene enn mange i dag regner med.

– Hvordan har din påstand blitt mottatt i akademiske miljø?

– Responsen så langt har vært god, men det vil selvsagt ta litt tid før det synker inn. Vi sier jo noe klart og tydelig, nemlig at fortellingen om den religionsfrie modernismen er falsk. Så vil andre kunne hakke løs på våre påstander. Feltet er ikke uutforsket, det finnes jo forskning på slikt som bibel og engler i modernismen. Men ingen har gjort en tilsvarende arkivforskning som vår. Våre påstander er godt dokumentert i konkrete dokumenter, forsikrer Tonning.