Derfor feirer vi Olsok

Etter dåp og opplæring gjorde Olav Trygvesson skriftlig avtale med den engelske kongen om å kristne Norge. Det var en æressak for Olav å holde sitt ord.

Denne uken var det olsok, en dag som kanskje forbigås i stillhet av mange. Men dagen bærer på viktig historie som vi fortsatt merker konsekvensene av i dagens moderne lovgivning. To konger ved navn Olav spilte hver sine roller når det gjaldt å etablere Norge som et kristent land.

Harald Hårfagre var vokst opp på Opplandene, men han grunnet sitt rike på Vestlandet og hadde forbindelse med Danmark, England og nybygder på vesterhavsøyene. Samkvemmet langs skipsleden gjorde kysten fra Hålogaland til Agder til en enhet. Under sønnen Håkon den gode, Harald Gråfell, Håkon jarl, Olav Trygvesson og Håkonsønnene Eirik og Svein - ble kystriket konsolidert.

Misjonsvirksomhet

Allerede to hundre år før rikssamlingen startet den kristne påvirkningen vestfra, og i løpet vikingetiden (år 800 til 1030) seg kristendommen langsomt inn i landet slik at hele Norge etter hvert ble omfattet. Danske misjonærer virket tidlig i Viken og derfra bredte den nye troen seg nordover til de indre bygdene i Opplandene, Hedemark og Trøndelagen som lenge lå isolert.

Kristendommens utbredelse skyldtes i betydelig grad styret og misjonsvirksomheten til Olav Trygvesson og Olav Haraldsson. Samtidig ble kristendommen den sterkeste samlende faktor i nasjonsdannelsen. Den første kongen med et kristent syn på kongsgjerningen og landsstyret, var Håkon den gode som styrte etter sin far Harald Hårfagre til sin død omkring år 960. Han ble oppfostret hos den kristne kong Adelstein i England.

Prester og munker hadde på forhånd lagt grunnlaget, og vikinger og farmenn kom tidlig i personlig kontakt med kristne i syd og særlig i vest på de britiske øyer. En kirkelig reformbevegelse i Europa omkring år 1000 krevde at den kristne skulle vise sin tro i handling, helst ved misjonerende virksomhet, lokalt eller internasjonalt.

Frankerkongen Karl den store ble et ideal for vikingehøvdinger som tok dåpen. Karl var viden kjent for sine kriger mot de hedenske sakserne for å utbre kristendommen.

Omvendelse

Olav Trygvesson og Olav Haraldsson som først herjet som store vikinge-høvdinger i vest, søkte etter dåpen til Norge som misjonskonger. De hadde samtidig kongskall som Harald Hårfagres ætlinger. Slektene etter dem så klart sammenhengen mellom kongs- og misjonskallet. Således skriver Odd Munk: «Den første Olav forberedte og la grunnlaget for kristendommen, mens den andre Olav reiste veggene.» Sagaen Fagrskinna konkluderer: «Kong Olav la så stor vekt på at alle menn i hans rike skulle være kristne, at enten måtte de late livet eller fare fra landet». Den statsbyggende og nasjonale innsatsen skjer ved lovgivningen i kristen ånd.

Omvendelsen til de to kongene ga dem en ny livsholdning. Etter dåp og opplæring gjorde Olav Trygvesson skriftlig avtale med den engelske kongen om å kristne Norge. Det var en æressak for Olav å holde sitt ord. Olav Haraldsson ble døpt i Rouen i Frankrike og også han var vel kjent med kristne riker. Det var dessuten en tros- og samvittighetssak for dem å utbre troen til sine landsmenn og således føre Norge inn blant Europas kristne nasjoner. Resultatet av Hellig Olavs virksomhet var at «Det var ingen dal som ikke kristne menn bygde». Det var nå de indre daler på Østlandet oppover til Trøndelagen ble kristnet.

Kongens makt

Noen historieskrivere, særlig i vår avkristnede tid, ser innføringen av kristendommen som en tvangshandling - stikk i strid med kristendommens ånd. Samtiden derimot godkjente at kongen hadde rett til å bruke vold og tvang for å avskaffe hedenskapet. I kongskallet lå retten til å bruke makt. Kongen er staten i sin person, og «staten bærer ikke sverdet for intet» (Rom.13,4). Det oppstod tilfeller av maktmisbruk i gammel ånd; og det må fordømmes, men vi bør ikke overse regelen og det store i kristningsverket.

De gamle nordmenn, også vikingene, hadde et klarere statsbegrep enn de fleste i vår tid. Tingene sto sentralt helt fra folkevandringstiden da germanske stammer trengte inn sørfra. «Med lov skal landet bygges ikke med ulov ødes», står det enda i dag skrevet på Domshuset i København med et sitat fra den jydske lov. Loven ble til på tinget ved et samarbeide mellom kongen og tingsalmuen. Også kongen var underlagt loven, likesom kongen i et konstitusjonelt, moderne kongedømme. Kongen var ikke eneveldig som konger og keisere på kontinentet hvor romerretten var rådende.

Skulle gjelde for alle

Derfor var det viktig for Olav Trygvesson og Olav Haraldsson å vinne høvdingene for sin sak: kristningen av folket og rikets samling og oppbygning. Etter at kongen på tinget hadde lagt ut om hva det gjaldt, var det folket - gårdslyden, bygden eller de større tingsamlinger - som gikk med på å forlate åsatroen og la seg døpe til Kvite-Krist. Samtidig med dåpen godtok bøndene kristendommen som religiøs livsform, og de forpliktet seg til å bøye seg for den nye troens sed, livsform og samfunnsliv. Troen var et fellesanliggende og måtte gjelde for alle. Det var fare på ferde «hvis ikke en og samme lov gjaldt for alle i landet, for det ville føre til så stor uenighet og splid at det ville bli slik kamp mellom folk at landet ble lagt øde». Slik tenkte nordmenn på Island.

Lovsigemannen, Torgeir, som selv var hedning, fikk begge parter til å gå med på at de skulle ha en og samme lov, og det skulle være den han sa frem. «Da ble det sagt i loven at alle skulle være kristne, og de som ikke var det, skulle ta dåpen.»

Snorre forteller at kong Olav «gjorde om lovene etter råd av de kyndigste menn, tok ut og la til etter som det trengtes; men kristenretten satte han etter råd og hjelp fra biskop Grimkjell og prestene, og han la all makt på å avskaffe hedenskap og gamle sedvaner som han mente var imot kristendommen.» I enkelte landsdeler, særlig i Vestlandsfylkene som soknet til Gulatinget, fant Olav stor støtte i tingene, idet bøndene godtok kristendommen på kongens bud. Olav (konge fra 1015), biskop Grimkjell og bøndene, som møttes på Moster ved Bømlo i 1024, ble enige om en kristenrett, og denne ble normgivende for tingmennene andre steder når de ble stilt overfor Olavs krav. Kristenretten satte nøye regler for presters og lekfolks liv, og den satte grenser mellom stat og kirke. Enda moderkirken var den engelske, ble Norge en kirkeprovins under erkebispen i Bremen. I 1104 kom vi under erkebispen i Lund i Skåne (Danmark), men like etter, i 1153, ble vi egen kirkeprovins under erkebispen i Nidaros.

Samfunnsforandring

Den norske kirkeprovinsen ble organisert i 10 bispedømmer. Erkebispen i Nidaros hadde 4 bisper under seg i Norge (Oslo, Bergen, Hamar og Stavanger), 3 på Vesterhavsøyene, 2 på Island og 1 på Grønland. Bispedømmene ble inndelt i kirkesokn som fikk sokneprester. Det ble nå bygd mange kirker, omtrent 1300; prektige domkirker i større byer og vakre steinkirker og stavkirker i bygd og by. Noen av dem står ennå, således 25 stavkirker. Alle disse kirkene vitner om tro og åndelig kraft. Det ble helg over arbeide og fest - hver søndag og ellers på alle helligdager når folk samlet seg i kirken og på kirkebakken etter gudstjenesten. Gjennomsnittlig ble hver fjerde dag fridag og helligdag. Jul, påske og pinse ble høytidsdager.

Også statens alminnelige lover ble kristnet og humanisert: «Det er opphavet til lovene våre at vi skal bøye oss mot øst og be den Hellige Krist om godt år og fred», som det står som innledning til Gulatingsloven. I den opplandske kristenretten het det enda mer direkte: «Vi vil si ja til kristendom og nei til hedenskapet». I datidens samfunn var det ikke plass for både hedninger og kristne; det måtte være samme lov for alle. Med tingets samtykke ble det til at alle skulle leve som kristne; ikke sette ut barn som var uønsket osv., omtrent slik som det hadde skjedd på Island noen årtier tidligere da Alltinget rettet seg etter lovsigemannen Torgeir. Der ble det første av Guds ti bud - «Du skal ikke ha andre guder foruten meg» - som en selvfølge til forbud mot blot til hedenske guder og andre hedenske skikker.