– Norge er blitt en bønnefattig nasjon

Mangeårig pinsepastor David Østby, har forkynt om og skrevet flere bøker om bønn. Han mener Norge er en bønneløs nasjon.

– Bønnefattig er kanskje et bedre ord. Det blir veldig tydelig når vi sammenligner Norge med land som opplever vekkelse i dag. Der har menneskene en helt annen intensitet og utholdenhet i bønn, poengterer Østby.

Han er klar over at bønneløs og bønnefattig er sterke ord for å beskrive et åndelig klima i Norge. Samtidig tror han mange kristne ser på bønn som en formel for å oppnå velsigne i eget liv.

– Det er lett å si at vi lever i en nasjon uten bønn, noe som er umulig å bevise. Samtidig, ser man tilbake til Hans Nilsens Hauges tid og fram mot moderne tid, er kontrasten enorm, påpeker han.

Les også: Be for dem som forfølger deg

Et sekularisert Norge

En norsk offentlig utredning som ble offentliggjort i fjor, peker på hvordan sekularisering og modernisering av Norge, preger tros- og livssynsmangfoldet i landet. Rapporten Det livssynsåpne samfunn, ser blant annet på svekket religiøs tro og praksis som et konkret uttrykk for sekularisering.

David Østby ser en tydelig sammenheng mellom økt sekularisering og et mindre aktivt bønneliv blant norske kristne. Han er overbevist om at bønn kan påvirke nasjoner.

– Jeg er ikke i tvil om at det, under kommunismens tid i Sovjet, var bønn i de mange tusen hjem som forandret situasjonen. Det samme var tilfellet i Kina, sier han. 78-åringen har fulgt med på samfunnsendringen i Norge, og ser med bekymring på utviklingen.

– Det moderne mennesket har skjøvet bønn litt til side, bemerker han, og etterlyser en et sterkere bønneliv blant kristne nordmenn.

– Lær oss å be

Østby tror bønn er noe som må læres fra en generasjon til en annen, og påpeker ansvaret som hviler på de eldre.

– Disiplene ba Jesus lære dem å be, og den eldre generasjonen har lang erfaring med å be, påpeker han.

Samtidig fraråder Østby å kategorisere enkeltindivid som bønnemennesker.

– Noen har helt klart et tydelig kall og bruker mye tid i bønn og tilbedelse, men dersom man ikke ser på seg selv som et såkalt bønnemenneske, kan slik ordbruk føre til at man distanserer seg fra et aktivt bønnliv, poengterer han.

Etter at han ble pensjonist, har Østby mer tid til bønn. Han tror mange synes det er vanskelig å sette av tid til å be.

Østby tror unge som har vokst opp med middags- og kveldsbønn har lettere for å etablere egne bønnevaner.

– Da har de et fundament fra de er små som de kan bygge på selv og gå videre inn i, bemerker Østby.

Enkle bønner

86 år gamle Gerhard Berg vokste opp med bønn som en naturlig del av hverdagen. Sammen med kona Lillian, er han aktiv som forbeder i Fildelfia Oslo.

– Jo eldre jeg blir, jo enklere blir bønnene jeg ber. Gud, la din vilje skje, er ofte essensen, forteller han.

Hver morgen startes med en felles andaktsstund, der ekteparet Berg leser i Bibelen og ber sammen. De tror ekteskapet har blitt styrket av et felles bønneliv.

– Bønn er noe som må prioriteres. Det er noe man må bestemme seg for å gjennomføre. I utgangspunktet har man ikke tid til å be, men det er noe man må ta seg tid til, understreker Lillian.

Som mor til tre døtre vet hun godt at hverdagen går med til dagligdagse gjøremål. Gerhard beundrer kona for hvordan hun har inkludert og prioritert bønn i hverdagen sammen med døtrene.

– Selv i en travel tilværelse som småbarnforeldre er det mulig å la bønn være en naturlig og selvfølgelig del av familien, påpeker hun.

– Når jeg tenker på det i dag, skjønner jeg ikke hvordan vi fikk det til, men det gjorde vi altså, ler Lillian.

I alle situasjoner

Hun understreker viktigheten av å lære barna å be i alle situasjoner og under alle omstendigheter, i gode som i dårlige dager. Det er noe hun har med seg fra hjembyen København.

– Vi slurvet aldri med bønn. Mamma sto opp klokka 06.00 for å be, og så klart har hennes bønneliv preget mitt forhold til bønn. Som foreldre har det vært viktig å gi dette videre til våre døtre, forteller Lillian.

Hjemme hos familien Berg ble bønnen en naturlig del av måltidene og når man la seg om kvelden.

– Men var det spesielle situasjoner som trengtes å bes inn i, tok vi oss tid til det - der og da. Noen ganger må man be idet en situasjon oppstår, supplerer ektefellen.

Be for eller inn i

Ekteparet som begge er i 80-årene snakker om ulike typer bønn. De har inntrykk av at dagens unge har en hang til lettvinte og tilfeldige bønner.

– Man kan kanskje kalle det for overfladiske bønner, der man kommer med et behov i farten og slenger det opp til Gud, som om man bestiller et bønnesvar, sier Lillian.

Hun tror slike bønner fort blir selvsentrerte og handler om eget behov for hjelp og velsignelse i øyeblikket. Samtidig forteller Lillian om en annen form for bønn, en bønn som går dypere og varer over tid.

– Utholdenhet er enormt viktig, og uten det, går man glipp av mye. Det er en slags dyp bønn der man ber inn i en situasjon. Det er en vesentlig stor forskjell mellom det å be for noe og det å be inn i noe, understreker Lillian.

Samfunnsansvar

I likhet med Østby, tror Gerhard og Lillian på en sammenheng mellom bønn og samfunnet.

– Vi ber om at Gud må vekke kristne i Norge. Det er et stort behov for aktivt troende som ber og tar et åndelig ansvar for nasjonen vår. Norge må bæres fram i bønn, understreker Gerhard.

Ekteparet bruker mye tid i bønn for menigheten og medlemmene, unge som gamle.

– I tillegg ligger Israel og det jødiske folk på hjertet vårt. Å velsigne jødene er et kall alle kristne har, fortsetter han.

Pensjonistparet mener kristne har et spesielt ansvar om å gå i forbønn for samfunnet og verdenssituasjonen. Gerhard er tydelig i sin oppfatning av bønnens påvirkning.

– Vi må be for landet vårt. Hvis ikke rakner samfunnet på rot, poengterer han og ser på dagens samfunnsutvikling med uro.

– Norge er på god vei mot å bli helt avkristnet, og skjer det helt, vil kvaliteten i samfunnet smuldre helt bort, fastslår Gerhard.

Slekt skal følge

Lillian kaller det sløvhet i Kristen-Norge.

– Vi kristne har sovet altfor lenge. Isteden må vi ha åpne øyne for alt som skjer rundt oss, påpeker hun.

Som engasjerte forbedere i ulike sammenhenger, er begge tett på unge mennesker. Selv om de savner et bønnebevisst Kristen-Norge, ser de lyst på framtiden.

– Det virker som om unge kristne er sultne etter mer og at de i større grad søker åndelige opplevelser. Unge har et stort fokus på å være overgitt til Gud. Samtidig er det få som har forståelsen av kraften som er i bønn, tror Lillian.

Ekteparet mener det trenges en kristen revolusjon i Norge.

– Det er et stort behov for en bønneoppvåkning i landet, sier hun.

Pensjonistene mener de har mye å tilføre den yngre generasjonen. Ekteparet opplever stadig at unge mennesker oppsøker dem for å lære og bli inspirert.

– Vi som eldre, har erfaringer unge kristne ikke har. Det er et enormt behov for åndelige mødre og fedre, og jeg tror mange voksne ikke er klar over verdien som ligger i å være mentor eller et bevisst forbilde for andre, sier Gerhard Berg.

Mindre tid til å be

Henriette Lodden fra Stavanger er opptatt av bønn. Samtidig tror hun eldre generasjoner i større grad prioriterer tid til å be.

– For dem var, og kanskje er, det å be en selvfølgelig del av hverdagen, mer enn det som er tilfellet for dagens unge. Det er lett å tenke at man hadde mer tid til å be i gamle dager, men det er kanskje mer en unnskyldning enn virkeligheten, sier hun.

Hun opplever det vanskelig å skulle sette av tid til å be, og er er enige om at bønn er noe man må velge. 26-åringen tror det handler om rutine.

– En vane kommer ikke av seg selv, men er noe man bruker tid på å etablere, sier hun.

Henriette og veninnen Irene og Solveig tror endringer i samfunnet preger hvordan generasjoners forhold til bønn har utviklet seg.

– Det er så mye i hverdagen som kjemper om oppmerksomheten vår, noe som gjør det enda mer utfordrende å sette av tid og prioritere bønn, påpeker Irene Kleppe Birkeland.

Hun tror det var mindre ting som tok fokus og oppmerksomhet bort fra kristenlivet og tid i bønn.

– Bønnens mennesker

27-åringen fra Askøy har inntrykk av at olde- og besteforeldregenerasjonen tilbrakte mye tid i bønn.

– Jeg tror deres gudsforhold, i større grad enn min generasjons, var preget av ærefrykt og en dyp forståelse av kraften som ligger i bønn, sier hun.

Venninnen Henriette sier seg enig og tenker på besteforeldrene sine.

– De var kanskje mer bønnens mennesker. Bestemor hadde en veldig omsorg for venner og familiemedlemmer. Det tror jeg er fordi hun ba utrolig mye for familien, forteller 26-åringen.

Må varmes opp

Det er lenge siden jentene har hørt forkynnelse om bønn. De tre ser ikke bort ifra at det kan forklare at de yngre generasjonene har mindre fokus utholdenhet i bønn.

– Bønn er alltid en naturlig del av forkynnelse, og slik rettes det et fokus mot viktigheten av å be, men samtidig er det ikke ofte jeg hører taler om bønn som egenverdi, forteller Henriette.

Til vanlig jobber Irene med konfirmanter. Når hun forteller om hvordan de kan bruke tid med Gud, er tenåringene noe skeptiske til det å be.

– På konfirmasjonsleir oppfordres ungdommene til å be, men i starten kvier de seg litt. Samtidig ser vi at når det har gått litt tid blir de interesserte og noe varmere i trøya. Da kan de be for mange ulike ting som opptar dem i hverdagen, forklarer hun.

« Slenger » en bønn opp

Ifølge jentene er bønn en naturlig del av hverdagen, men de setter seg sjelden ned for å be. Utfordringen er ikke å be, men å bruke tid og å være utholdende i bønn.

– Jeg har aldri tenkt at bønn er kjedelig, men det krever en del å skulle sette seg ned og be. Til det er det for mange andre ting som tar fokus, sier Irene til nikk fra venninnene.

– Ja, dessverre, fortsetter Henriette.

De synes det er vanskelig å skulle måle tiden de bruke i bønn. De omtaler det som et nesten tilfeldig bønneliv.

– Det er litt sånn at jeg spontant slenger opp en bønn eller tanke når jeg kommer på noe, men er veldig bevisst på at Gud er med i hverdagen og at jeg kan be til ham i alle livets situasjoner, bemerker hun.

Solveig Eliassen pleier å be før hun legger seg. For henne blir kveldsbønn en rolig slutt på dagen.

– Om kvelden kan jeg be ganske lenge. Da tenker jeg en del og er stille framfor Gud, forteller 20-åringen fra Askøy.

Smitteeffekt

For David Østby er bønn en naturlig del av hverdagen. Det har det ikke alltid vært. Det var en kamerat som tente en gnist i ham.

– En god venn hadde en helt spesiell glød. Han hadde noe jeg ville ha. På en måte kan man si at jeg ble smittet. Det var slik jeg fikk et forhold til bønn som handlet om mer enn meg selv og mitt. Det var da jeg virkelig forsto hva bønn handler om. Det var da jeg skjønte at bønn egentlig handler om et nært vennskap med Jesus, sier David Østby.