Be for dem som forfølger deg
Å be for sine fiender er ikke naivt. Det er radikalt. Og det er et oppdrag vi har fått som kristne, skriver Dagen på lederplass.
«Ikke glem oss!» I flere år har dette ropet om hjelp kommet fra kristne og andre minoriteter i Irak. Nå ser det ut som de blir hørt. Islamsk stats (IS) massive overgrep har vekket verden.
I en rekke land demonstrerer folk til støtte for flyktningene i Nord-Irak. Løftene om hjelp sitter plutselig løst. Særlig den siste uken har vi også her til lands sett mye oppriktig engasjement i form av spontante støttedemonstrasjoner, innsamlingsaksjoner og oppfordringer til forbønn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nyhetene om islamistenes massakrer og folkefordriving kan fort fylle oss med en følelse av maktesløshet. Da er det viktig å holde fast på troen om at det nytter å bry seg.
Les også: Nå må vi våkne
Vi trenger støttedemonstrasjonene for å presse frem politisk handling – slik vi så det da kristne irakere demonstrerte utenfor Stortinget og fikk tidligere utviklingsminister Heikki Holmås´støtte i kravet om at Norge må slutte å returnere asylsøkere til Nord-Irak.
Vi trenger hver eneste innsamlingsaksjon til denne humanitære katastrofen. Nøden er så dyp, behovene så enorme. Lokale myndigheter, organisasjoner og kirker gjør sitt ytterste for å hjelpe, men de trenger ressurser.
Og vi trenger å be. Bønn er ingen puslete aktivitet. Det er ingen nest best-løsning. Bønnens kraft er stor – og kanskje det eneste som til syvende og sist nytter for å få snudd den negative spiralen av vold, maktkamp og menneskelig lidelse som rammer Midtøsten i dag. Derfor stiller vi oss bak alle oppfordringer om bønn som blir sendt ut i disse dager, slik blant andre biskopene, Norges Kristne Råd og Åpne Dører har gjort.
Vi skal be for de 800.000 barna som er på flukt. Vi skal be for alle de unge jentene som er kidnappet, voldtatt og solgt av islamistene. Og vi skal be for foreldrene deres. Vi skal be for alle familiene som er blitt fraranet alt de eier. For yezidiene som ble fanget på Sinjar-fjellet, og der mange fremdeles kjemper for å overleve.
Vi må også be for hjelperne. For frivillige, hjelpearbeidere og prester som utsetter seg selv for fare for å hjelpe andre. Og for kurderne, som selv har opplevd folkemord, og som raust åpner grensene sine for flyktningene, selv om dette presser de kurdiske lokalsamfunnene til bristepunktet.
Og hvor vanskelig det enn er, skal vi også be for de som forfølger. For terroristene i Islamsk stat. For at hatet ikke skal seire.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jesu utfordring er klinkende klar i Matt. 5, 41: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere».
Les også: Sannheten i sentrum
Stilt overfor noen av verdens verste terrorister, virker utfordringen aldeles urimelig. Det er ikke menneskelig mulig å elske lederen for IS, Abu Bakr al-Baghdadi, og hans brutale menn. Tanken på å skulle be for dem, får en til å stritte av motstand. Og likevel – det er dét Jesus ber oss gjøre.
En sterk og ærlig beskrivelse av dette dilemmaet, står i boken «Skjulestedet» av Corrie ten Bom. I 1944 ble Corrie og familien fengslet og senere sendt i konsentrasjonsleir. Faren og søsteren døde. Noen år senere møter hun en av fangevokterne på en gudstjeneste i München. Men Corrie som nettopp hadde stått på talerstolen og snakket om tilgivelse, klarte ikke å ta fangevokteren i hånden. Hun følte sinne, ønsket hevn og innrømmet for Gud at hun ikke kunne tilgi ham.
I boken forteller hun hvordan hun likevel, med Guds hjelp, ikke bare klarte å ta mannen i hånden, men også ble fylt av kjærlighet til ham. «Slik oppdaget jeg at legemidlet for verden ikke ligger i vår tilgivelse eller i vår godhet, men i Guds. Når han sier at vi skal elske våre fiender, gir han oss ikke bare befalingen, men også kjærligheten,» skriver hun.
Å be for sine fiender er ikke naivt. Det er radikalt. Og det er et oppdrag vi har fått som kristne.
