Pinsedag har en klar parallell i denne jødiske festen

Tunger av ild, lyden av en kraftig vind, en Gud som stiger ned for å stadfeste en ny pakt med sitt folk. Vi kjenner historien fra pinsedag i Jerusalem, populært kalt Menighetens eller Kirkens fødselsdag. Men den pinsedagen som Peter og disiplene markerte allerede før Den hellige ånd kom over dem, har en mye lengre historie enn som så.

Pinsefeiringen i jødedommen heter shavuot , «ukefesten», fordi den kommer syv uker etter påsken. Pinsen markeres dagen etter disse syv ukene, eller 49 dager, på dag nummer 50, hvorav vi får det greske navnet pentekoste, den femtiende, og etter hvert vår norske pinse.

Sammen med påske og løvhyttefesten, er shavuot en av pilgrimsfestene som samlet folk til Jerusalem, og det forklarer de mange diaspora-jødene – jøder som var spredt omkring i middelhavsområdet – som er til stede når Peter taler på pinsedag, og som hører hans tale på sitt eget språk. Etter jødisk tradisjon markeres også kong Davids død i denne høytiden, og det møter vi som et sentralt poeng i Peters tale: Når David i Salme 16 omtaler en som ikke blir overlatt i dødsriket, men frir sin sjel fra døden, kan det umulig være seg selv han snakker om.