Organisasjonene og Den norske kirke

Forholdet mellom organisasjonene og Den norske kirke er i brytning. Vi lever stadig i en spenning her. Teologisk, ja, men også organisatorisk.

I en ny evalueringsrapport fra Kifo som kom i høst beskriver Olaf Aagedal på en forbilledlig måte hvordan bildet har utviklet seg de siste 100 årene. Han peker på hvordan Den norske kirkes menigheter har overtatt mye av det arbeidet bedehus og foreninger tidligere drev.

Det er flott at Den norske kirkes menigheter i dag ikke bare tenker at de skal gjøre gudstjenester og kasualia. Folk trenger fellesskap, barn og unge trenger trosopplæring. Og mennesker i dag vil bare gå ett sted. Kirken har med andre ord lagt barne- og ungdomsarbeid, trosopplæring og fellesskapsbygging til sin virksomhet.

Organisasjonen jeg leder, Acta - barn og unge i Normisjon, ønsker å være en aktiv samarbeidspartner og bidragsyter til Den norske kirke. Vi er glade og takknemlige for alle grupper og lag i Den norske kirkes menigheter som også er medlem i Acta – barn og unge i Normisjon. Slik jeg leser det bekrefter evalueringsrapporten at vår selvstendighet som organisasjon gjør aktivt samarbeid lettere.

Hvordan har organisasjonene utviklet seg på samme tid? Min analyse er at vi har gjennomgått akkurat den samme utviklingen, men fra motsatt side. I Normisjon har vi også møtt ønsket om å ha alt på ett sted. Den tradisjonelle modellen med kirken på formiddagen og bedehuset på kvelden er ikke en egnet modell for veldig mange. Forskjellen er at vi hadde allerede fellesskapsarbeid, barne- og ungdomsarbeid og trosopplæring. Da har det vært naturlig å legge til gudstjenester, dåp og nattverd.

Jeg ser dette som en ønskelig utvikling. At foreninger og bedehus utvikler seg til forsamlinger og menigheter med et komplett tilbud er både naturlig og strategisk riktig. Flere menigheter når flere mennesker. I tillegg kan og bør de lutherske organisasjonene legge til rette for og støtte nye fellesskap. Vi har mulighet til å være lettere på foten enn den offisielle kirkestrukturen og nå ut til nye boområder og subkulturer.

Aktiv nyplanting av nye menigheter og nært samarbeid mellom organisasjoner og kirke er ikke motsetninger. Tvert imot. Dette handler om å se det store bildet. Sammen kan vi bidra til at flere mennesker finner et kristent fellesskap. Sammen kan vi fortelle flest mulig verdens viktigste budskap: Jesus er verdens frelser!