Å bygge forgjeves

«Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.» (Elias Blix, 1891)

I Salme 127,1–2 møter vi det sørgelige uttrykket «forgjeves» tre ganger: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp...»

Det er ingen nødvendig sammenheng mellom det som synes stort, og den store Gud. Stor aktivitet betyr ikke alltid at tjenesten bærer frukt. Ofte er det nok slik at det som for oss virker stort, er smått – mens det som for oss virker smått, er stort. I 1. Kor 3,12 tales det om to måter å bygge på: Med gull, sølv og kostbare stener eller med tre, høy og strå. Edle materialer er ikke ruvende, men de er verdifulle. Det som bygges med tre, høy og strå kan nok se imponerende ut, men det blir ikke stående i Herrens ild. I Gal 3,4 sies det slik: «Så meget har dere opplevd forgjeves! – om det da virkelig er forgjeves.»

I Mark 8,36 utfordrer Jesus oss: «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» Ja, da er livet forgjeves. 1 Joh 2,17 sier: «Verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» Gud har talt til oss i Sitt Ord. Forkaster vi Ordet, forkaster vi Han som er Ordet. Det er umulig å ha et forhold til Jesus, og et annet forhold til Hans Ord. Det å bygge Guds rike dreier seg om proklamere Ordet fra Hans munn. Forlater vi Herrens Ord, blir Herren stående utenfor. Da bygger vi forgjeves.

Laodikea, den siste av de syv sendemenighetene i Johannes’ Åpenbaring, forkastet på demokratisk vis Herren og Hans Ord. Herren ble stående utenfor menigheten, men han hadde ikke gitt dem opp. Han sto utenfor og banket. Han ønsket å komme inn med sin nåde og sitt lys. Det er en parallell til dette i Israels historie. I Esek 10 leser vi at Herrens herlighet forlot tempelet, slik at Herrens helligdom ble stående tilbake som et tomt skall, med sine ritualer og religiøsitet. Gudstjenesten ble forgjeves.

Når en menighet godkjenner det som Herren forkaster, og visker ut de skiller som Bibelen har satt, skjer det samme som i Laodikea og i Herrens tempel. Herren blir stående utenfor. Da er det bare én ting å gjøre: Å vende tilbake til hva Herren har sagt i Sitt Ord, slik at 1 Kor 15,58 blir virkelighet: «Vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.»