En stat som dreper

Sier vi ja til aktiv dødshjelp, må vi altså utnevne leger, psykologer eller psykiatere til dommere over liv.

Lørdag 1. november tok amerikanske Brittany Maynard sitt eget liv ved hjelp av en overdose. Denne hadde hun fått av noen leger. Maynard var alvorlig kreftsyk og ønsket å dø før smertene ble for store. Hennes historie og argumentasjonen hun har benyttet har igjen skapt debatt om aktiv dødshjelp bør være tillatt.

Enkelte gjør debatten om aktiv dødshjelp til et spørsmål om nøytralitet. Disse vil gjerne hevde at de som sier nei til en slik praksis, har en religiøs begrunnelse som ikke kan gjøres gjeldende i et sekulært samfunn som det norske. Et ja til aktiv dødshjelp blir dermed det rasjonelle og nøytrale.

Jeg mener at en slik forståelse av debatten om aktiv dødshjelp er feilaktig. Realiteten er at vi alle er farget av vårt livssyn og våre grunnleggende overbevisninger. Det er riktig at mange kristne avviser aktiv dødshjelp fordi vi tenker at Gud er den som dypest sett gir og tar liv. Men det betyr ikke at andre synspunkter er mer nøytrale.

Mange hevder at et ja til aktiv dødshjelp bare handler om å respektere enkeltmenneskets frihet. Dette er et ideal som også må gjelde for døden.

Men når det kommer til stykket, vil de færreste mene at hvem som helst i hvilken som helst situasjon har rett til å bli tatt livet av. For hva gjør vi når vi ser at noen er i ferd med å kaste seg foran et tog eller akkurat har tatt en overdose piller? Jo, vi griper inn. Jeg tviler på at de som snakker om enkeltmenneskets rett til å bestemme over sin egen død, vil tenke: «Her står jeg overfor et menneske som ønsker å dø. Det må jeg respektere.»

Tvert imot er det heldigvis stor enighet i befolkningen om at noe er galt når mennesker prøver å ta livet av seg. Vi tenker at livet er verdifullt. Passivitet fremstår som hjerterått i møte med den som ikke ønsker å leve lenger. Et forsvar for aktiv dødshjelp er hvordan vi enn snur og vender på det en protest mot tanken om at vi alle bør bidra til å beskytte livet.

«Hvis en person har lyst til å dø, bør vedkommende få lov til det,» skrev komikeren Anne Kat. Hærland i et stort forsvar for aktiv dødshjelp i VG Helg 14/6. Det interessante var at hun i samme artikkel gjorde et unntak for de som er «psykisk syke». Men hvorfor lager man slike begrensninger hvis dette bare handler om at vi alle har rett til å bestemme over vår egen død? Det virker rett og slett ikke logisk.

Min vurdering er at de færreste sier ja til aktiv dødshjelp ved å vise til en slags ekstremvariant av liberalismen der enkeltmennesket suverent skal kunne bestemme over sin egen død. Derimot virker selve hovedargumentet til å være at vi ikke kan «tvinge» mennesker med en uhelbredelig sykdom og store smerter å leve videre når de ikke synes livet har noen mening.

Jeg vil på ingen måte bagatellisere alvorlig sykdom. Ikke minst er det forståelig at noen av de som bærer på store lidelser eller frykter at all livsglede blir borte ikke ser verdien av at livet blir lengst mulig. Men en ting er å vise forståelse for at noen ønsker en rask avslutning på livet. Noe helt annet er det å akseptere at staten faktisk skal fastslå at noen menneskeliv ikke er verdt å leve. Og det er konsekvensen av aktiv dødshjelp.

Men handler ikke aktiv dødshjelp bare om at staten aksepterer at noen hevder at de ønsker å dø? Nei. Nettopp fordi ingen mener at hvem som helst skal få lov å dø, er det helt nødvendig at helsepersonell vurderer den sykes situasjon. Kan vi være sikre på at vedkommende virkelig er så syk at alt håp er ute? Vet vi at ønsket om å avslutte døden ikke skyldes en depresjon som kan lette? Kanskje vil noen også tenke at helsepersonell bør si noe om hvor store smerter det er sannsynlig at den syke vil gå gjennom.

Sier vi ja til aktiv dødshjelp, må vi altså utnevne leger, psykologer eller psykiatere til dommere over hvilke liv som har så lite verdi at de kan avsluttes. Det er på ingen måte et særlig nøytralt ståsted.

Spørsmålet om aktiv dødshjelp handler dypest sett ikke om å respektere menneskers ønske om å få lov å dø. Et ja til en slik praksis er derimot et ja til at noen skal få lov til, med statens velsignelse, å aktivt ta livet av et annet menneske.

Når vi vurderer en slik mulighet, vil vårt livssyn og ideologiske ståsted ha betydning. Mange mener, også de som ikke tror på en Gud, at en stat først og fremst skal beskytte alt menneskelig liv. Og det rimer ikke både å tale om livets ukrenkelighet og å legge til rette for at noen kan ta livet av noen andre.

Men gjør det ikke en avgjørende forskjell at noen ber om å få lov å dø? Vel, det er forskjell på et «vanlig» drap og det å ta livet av noen som ber om det. Men det er like fullt slik at den som er villig til å ta livet av et annet menneske, påtar seg et enormt ansvar. En psykolog eller lege blir faktisk bedt om å fastslå at døden er en god løsning for et fortvilet og sykt menneske. Jeg mener at ingen av oss er i stand til å konkludere slik.