Neste lørdag ligger du i graven, men i dag er det fest

I dag er det lørdag, og det er fest hos vennene i Betania. Uken som ligger foran Jesus, vil fylles av livets største kontraster – fra feiring og hosianna-rop, til rop om korsfestelse og død.

I morgen skal han ri inn i Jerusalem, mens folkemasser samler seg og lovpriser Gud høyt: «Velsignet er han, kongen, som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen og ære i det høyeste!»

Men det blir ikke noen triumferende parademarsj på en stolt hest. Han nærmer seg byen på et lutrygget esel – et dyr som bærer et menneske for første gang. Og mens han sitter der, gråter han:

« … det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.»

Når han går inn i Jerusalem, er det kanskje tårene som igjen presser på. Nå står han midt i hjertet av byen, på tempelplassen. Han er ikke i godt humør, og i sinne jager han ut dem som driver handel der: «Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.»

Mandag kveld drar han tilbake til Betania, før han neste dag igjen reiser inn til Jerusalem. Tirsdag kveld, eller kanskje onsdag morgen, går en av hans nærmeste, Judas, til myndighetene og tilbyr seg å avsløre hvor de kan finne Jesus. Vi vet ikke hvor Jesus oppholder seg denne onsdagen – kanskje er han alene med Gud.

På torsdag er det nasjonal og religiøs feiring. Prestene slakter og klargjør påskelammet til festmåltidet. Jesus og disiplene er gjester i Jerusalem. Som mennesker fortsatt er, diskuterer de hvem av dem som er den største. Vi kjenner ikke den eksakte bordplasseringen, men mest sannsynlig sitter Judas ved Jesu venstre side og Johannes ved hans høyre. Peter er nok den som er minst fornøyd.

Midt i diskusjonen reiser Jesus seg og begynner å vaske disiplenes føtter. Han vasker alles, vel vitende om hva de senere kommer til å gjøre. Det kan ikke ha vært tilfeldig at Jesus ville ha Judas så nær – et siste forsøk på å nå hjertet hans med kjærlighet. Tenk om vi mennesker alltid klarte å ta imot de sjansene vi får.

Etter måltidet og nattverden – en blanding av sorg og glede – holder Jesus, ifølge Johannes, sin avskjedstale. Så går de videre, på vei til Getsemane.

Jesus ber, og kommer i dødsangst: «Abba, Far, la dette begeret gå meg forbi – ikke som jeg vil, men som du vil.» Skulle han bruke sin makt og guddommelige autoritet, eller skulle han være menneske? Disiplene faller i søvn – alle tre gangene.

Så kommer Judas tilbake, men ikke alene. Han går foran inn i hagen og kysser Jesus – slik avtalen var. Han overgir ham med et tegn av fred. Peter, derimot, er klar for kamp og hogger av øret på en av dem som kommer. Jesus snur seg til Peter og viser at dette ikke er veien. Så helbreder han øret. Kanskje har dette hendt i ulik form mange ganger siden – når nidkjære predikanter «forsvarer Gud» og sårer mennesker med skarpe ord.

Jesus blir arrestert, og alle rundt ham flykter. Så kommer historiens mørkeste fredag – den som ikke har noen vei utenom smerte og død. Han vet det.

Han vet også at neste lørdag ligger han i en grav. Døden setter sitt endelige punktum for menneskelige krefter. For han vet at etter neste lørdag venter noe mye større enn alt denne kommende uken bringer av smerte og prøvelser. Når døden har gjort sitt, venter en ny morgen og en ny dag. Han skal beseire døden og stå opp igjen.

Men denne lørdagen – i dag – er det fest hos tre av hans nære venner, Marta, Maria og Lasarus. I kveld er han sammen med dem som kjenner ham best og vet hvem han er. Midt i måltidet kommer Maria og salver Jesu føtter. Hun øser ut det mest dyrebare hun har. Og Jesus tar imot.