Når forkynnelsen mister menneskene

Mitt mål er ikke å omskrive kristen etikk. Jeg vil derimot utfordre hvordan vi forkynner den – særlig i møte med unge mennesker som ikke kjenner seg igjen i formidlingen. For dersom de erfaringene de bærer på, konsekvent avvises som syndige og uvesentlige, kan selve forkynnelsen stå i fare for å gjøre evangeliet mindre troverdig.

Min opprinnelige kommentar i Vårt Land – skrevet i lys av podkasten Epleskrotten – handlet ikke først og fremst om dogmatikk, men om en pedagogikk som jeg mener har båret mye dårlig frukt. Jeg tror enhver lyttende sjelesørger kjenner igjen smerten til kristne som er blitt sittende igjen med unødvendig skyld og forvirring etter en virkelighetsfjern forkynnelse om kropp og seksualitet.

Et vanlig rom – ikke en ideologisk slagmark

Espen Ottosen mener at jeg «etterlyser en annen forkynnelse om sex før ekteskapet» og at jeg begrunner det med at mange «har gode seksuelle erfaringer utenfor ekteskapet». Han trekker deretter paralleller til blant annet prostitusjon og polygami. 

Den situasjonen jeg vil snakke om, er langt mer vanlig: En kristen formidler står foran en ungdomsgruppe og skal si noe om seksualitet og tro. Hva er målet da? Å få ungdommene til å synde mindre? Å forsinke debutalderen med en måned eller et år? Eller å formidle en visjon som gir gjenklang, uansett hva slags liv de unge kommer med?

Når idealet ikke lander

Jeg har selv stått i slike rom mange ganger de siste par månedene: På kristne folkehøyskoler, på en sekulær videregående skole, i møte med egne konfirmanter. Det jeg møter, er unge mennesker med helt ulike erfaringer og helt ulike forhold til både tro og Bibelens autoritet. For mange av dem fremstår «Bibelen sier det» som et uforståelig eller irrelevant argument. Å være pastor gir heller ikke automatisk boost i kredibilitet – i en del tilfeller snarere tvert imot.

I slike møter har jeg sett hvordan forkynnere blir usikre. Når det ikke nytter å vise entydig til skriftstedene, tyr man til konsekvensetikken: kjønnssykdommer, uønsket graviditet eller tilknytningshormoner. Eller som jeg skrev om i mitt opprinnelige innlegg: En åndeliggjort og selvoppfyllende versjon av dette som handler om åndelige bindinger og opplevelse av skam. Men også denne tilnærmingen svikter ofte, for ungdommenes egne erfaringer stemmer ikke med skremslene. Da står vi i fare for at de ikke bare avviser argumentene, men hele budskapet.

Nei, erfaring «annullerer» ikke Bibelen

Ottosen og andre leser meg som om jeg vil løfte erfaring over Skriften. Det stemmer ikke, og er heller ikke en rimelig lesning av min ytring. Jeg tror ikke at det som føles godt nødvendigvis er godt. Men jeg tror det er skadelig å møte unge mennesker med en forkynnelse som i praksis sier: «Du tror dette var godt – men det var synd.» Og så stanser vi der.

Min bekymring er at vi i slike tilfeller ikke bare ignorerer erfaringen – vi mister mennesket. Vi snakker forbi det unge menneskets liv, og vi reduserer evangeliet til et spørsmål om syndsoversikt og grensevokteri.

Bibelen – og livet

Ottosen skriver at erfaring ikke kan være grunnlaget for etikken. Det er jeg enig i. Men vi må også erkjenne at Bibelens veiledning alltid har vært fortolket i lys av levd liv. 

Grunnen til at vi ikke lenger slår barna som en del av barneoppdragelsen, eller ikke lenger forlater barna våre for misjonsoppdraget, er jo ikke at vi har funnet noe nytt i bibelteksten. Jesus sier fortsatt at den som forlater sitt barn for hans skyld skal få mangedobbelt igjen (Matt 19,29). Men vi har lyttet til erfaringen og samfunnsutviklingen. 

Svarer Ottosen: Han kaller mitt teologiske ståsted ulogisk og lite holdbart

Vi tror ikke mindre på Bibelen av den grunn. Vi forsøker bare å følge den med åpne øyne og åpne ører.

Et bedre språk for et sårbart tema

Jeg tror vi trenger et annet språk. En forkynnelse som peker på visjonen Gud har for seksualitet, samliv og ekteskap, og om trofasthet, kjærlighet, sårbarhet og helhet – fremfor synd, skam og feiltrinn. 

Her synes jeg de katolske biskopenes hyrdebrev om menneskelige seksualitet, sier det godt: «Tålmodighet kreves på veien til helhet. Ethvert steg fremad er grunn til glede.» 

Og: «Et kvantesprang skjer, for eksempel, ved fremgang fra tilfeldige forhold til trofasthet, om så det trofaste forhold ikke helt samstemmer med en sakramentalt velsignet, objektivt velordnet bryllupspakt.»

I mange kristne miljøer i Norge ville det umiddelbare oppfølgingsspørsmålet vært: Men det forholdet er fortsatt synd, ikke sant? I alle fall om de ligger sammen? Et slikt samliv må avvises? Og slik lukkes verden, den menneskelige erfaringen og det kristne fellesskapet – og det har vi ikke råd til og det leder ikke til gode liv eller moden Kristus-etterfølgelse. 

Vi må tørre å forkynne sannhet – men en sannhet som er forankret i virkeligheten, ikke løsrevet fra den. For der vi mister virkeligheten, mister vi ofte også mennesket.

Kjære neste hovedpastor!