Missio Dei

Mai er den måneden i året jeg kjenner på aller mest takknemlighet!

Jeg er takknemlig for våren. Takknemlig for at snøen forsvinner, og sola varmer i ansiktet. For at vinteren må gi slipp, og at det titter fram blomster på bakken og knopper på trærne. Jeg går lange turer i skogen og kjenner på en euforisk glede over hvitveis og liljekonvall, og elsker å se på blomstrende kirsebærtrær og lysegrønne bjørker. 

Jeg er takknemlig for frihet. Takknemlig for å leve i Norge hvor vi ikke har krig, takknemlig for en god grunnlov, menneskerettigheter og all verdens muligheter til å leve et godt liv. Det er lett å ta alt dette for gitt, men i mai er det dager som minner oss på at vi ikke må glemme at slike goder har noen før oss kjempet for også i dette landet. 

Jeg er takknemlig for Kristi himmelfart og pinse, og for alle som opp igjennom hele kirkehistorien har gitt evangeliet videre slik at det nådde meg. Takknemlig for troens gave, og for at jeg kan få leve i fellesskap med Gud og medmennesker. Takknemlig for at jeg kan få være med og bidra med mine gaver inn i dette. 

Og nå i det siste har jeg også tenkt en del på at jeg er skikkelig takknemlig for at den tjenesten jeg står i som skoleutvikler i Normisjon først og fremst er Guds misjon – Missio Dei – som jeg kan få være en del av. Det er så mange ting som skjer på våre skoler som det er helt tydelig at Gud er regissør på, og vi andre kan få lov til å se oss tilbake og skjønne at våre bidrag ble ledet av han som ser hele bildet, også inn i fremtiden. 

Helt fra Jesus sendte ut disiplene har han minnet oss på det. Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Ja, egentlig kan vi jo gå lenger tilbake, for eksempel til Moses. Da Moses spør «hvem er jeg til å gå til Farao, svarer Gud ham slik; «Jeg er med deg!» Det er Guds misjon, men vi får være med. Disiplene kunne gå ut til jordens ender, men kun fordi Jesus var med dem!

Dessverre hender det at min hjerne kortslutter litt. Jeg vet godt at det er Guds misjon, og allikevel er det dager og perioder hvor jeg jobber som om det er jeg som er i førersetet. Jeg går i den klassiske fellen med å løpe foran Gud, og så tar det en stund før jeg skjønner at det er det jeg holder på med. 

Sett, avslørt og elsket

Ja, noen dager er det til og med sånn at jeg tar meg i å tenke at Gud sikkert er litt takknemlig for at han har meg med på laget! Jeg som er så kreativ, arbeidsom og flink. Jeg som står på og ikke gir meg. Jeg som er trofast år ut og år inn. Jammen flaks for Gud at han har slike som meg!

Andre dager eller perioder går jeg i motsatt grøft. Tenker at jeg ikke har en ting å bidra med, at jeg heller burde skifte jobb og la noen andre ta over dette oppdraget. At jeg ikke kommer noen vei, og ingenting skjer. Jeg glemmer igjen at det er Guds misjon. Han ber meg aldri om å gjøre det umulige, han ber meg kun om å bidra med det jeg kan, og så kan han få til hva som helst.

Jeg er takknemlig for at Gud er mer stabil enn meg. Mer trofast enn meg. Han har kontroll, både de dagene jeg føler meg helt ubrukelig og de dagene jeg løper foran Gud. Når jeg ser meg tilbake i livet kan jeg se Guds ledelse veldig tydelig. Han er der på alle typer dager, han er der i alle livets områder og han leder uavhengig av mine opp- og nedturer. 

Jeg håper du også har fått kjenne på hvor spennende og fint det er å få være en del av Guds misjon. At du tør å bruke dine gaver inn i det store fellesskapet, og at du får oppleve hvordan Gud leder. Jeg ønsker deg Guds velsignelse over tjenesten!