Sett, avslørt og elsket

I jobben min som skoleutvikler i Normisjon er jeg så heldig at jeg av og til får lov til å sjekke meg inn på våre skoler og leve internatlivet noen dager. Siste tur gikk til Sogn og Fjordane, og jeg hadde to fine døgn både på Nordfjord og Sunnfjord folkehøgskole. Begge steder var en del av mitt program å delta på samlinger i kapellet på skolene, og få holde en andakt for elevene. På begge skolene var det lovsanger før og etter andakten, og en sang gikk igjen begge steder. Refrenget går slik: 

Du tar meg imot

Med alt som er vanskelig å bære

Du tar meg imot

Med alt som er vanskelig å være

Jeg er sett, avslørt og elsket

I alt jeg tenker og gjør og er

Gud, du går med meg her

Denne teksten har jeg hatt i hodet etter at jeg kom tilbake fra turen min til Vestlandet, og jeg har tenkt litt på hvorfor denne sangen ble sunget med så stor innlevelse på begge skolene jeg besøkte. Jeg tror den setter ord på en del ting som ungdommene går og tenker på, ja kanskje noe mange av oss kan kjenne på. 

Vi lever i et samfunn hvor mange har på seg masker. Masker av vellykkethet, av styrke, av å fikse livet og å være flinke. Samtidig så tror jeg veldig mange av oss kjenner på det motsatte av det disse maskene viser, nemlig at vi ikke alltid føler oss så vellykket, at vi strekker til, at ting er bra og vi fikser livet. Vi kan gå og bære på alt det vi ikke får til, som vi gjerne skulle sett var annerledes. 

Ungdom i dag søker det som er ekte. Ekte liv, ekte sårbarhet, ekte utilstrekkelighet og ekte ærlighet. De har avslørt at bak mange «det går fint» svar, ligger det en annen sannhet, At livet ikke alltid går fint, og i større grad enn oss litt eldre søker de å komme vekk fra fasadene. De søker ærlige liv. 

Til Jesus kan man komme helt uten maske. Man kan få komme med livet akkurat slik det er. Man kan få komme med alt man ikke fikk til, alt man dummet seg ut på og alt man lot være å gjøre. Han ser oss, og vet hvordan livene våre er. Han avslører oss, men elsker oss likevel.

Vi lever i et samfunn hvor mange har på seg masker.

For to tusen år siden var det en samaritansk kvinne som fikk erfare dette. En kvinne som levde et liv hun skammet seg over, og som på mange måter levde på utsiden av fellesskapet. Hun gikk til brønnen midt på dagen for å slippe å møte andres blikk, men en dag møtte hun Jesu blikk, og hun fikk møte hans nåde og sannhet. Hun fikk erfare og bli sett, avslørt og elsket. Dette snudde opp ned på hennes liv.

Den samme opplevelsen har utallige mennesker hatt opp igjennom de siste to tusen årene. Alle typer mennesker, som har levd alle typer liv. Alle typer syndere, som på ulike måter har forsøkt å bære på livet sitt, og som har fått kjenne at hos Gud kan de få lov til å legge alt fra seg. Som har blitt møtt med nåde og sannhet, som har fått tilgivelse og som har blitt oppreist. 

På begge skolene jeg var fikk jeg også lov til å ha et ord for dagen til elever og ansatte. Siden vi er i fastetiden fokuserte jeg på at vi nå vandrer mot Jerusalem sammen med Jesus og disiplene. Vi er på vei mot den største kristne høytiden, og verdenshistoriens største «før og etter». Vi lever i 2026 etter Kristus. Etter at lyset vant over mørket, det gode vant over det onde og livet vant over døden. 

Jesu død på korset er tidenes kjærlighetserklæring til oss mennesker. Vi har en Gud som skapte oss, som elsker oss og som sendte sin eneste sønn for å dø for oss. Vi har en Gud som ser oss. For ham trenger vi ikke ta på en maske og late som at livet er annerledes enn det det er. Han avslører oss, på en måte som ikke føles truende, men god. Og han elsker oss. Ikke hvis, men, om dersom og så videre. Han elsker oss. Punktum. 

Ikke rart at ungdommene er glade i denne teksten, jeg kjenner at jeg selv også har blitt glad i den. 

Du tar meg imot

Med alt som er vanskelig å bære

Du tar meg imot

Med alt som er vanskelig å være

Jeg er sett, avslørt og elsket

I alt jeg tenker og gjør og er

Gud, du går med meg her