Misjonslege: Homoseksualitetens følger på misjonsmarken

Terje Hegertun unnlater i sin bok «Det trofaste samlivet» å omtale mange av konsekvensene en ny holdning til homoseksualitet vil ha. Som gammel legemisjonær, er jeg opptatt av biologi, de fysisk-medisinske forhold – særlig infeksjoner og økt kreftrisiko, samt av konsekvensene for vårt misjonsarbeid.

Med fare for å gå fagteologene i næringen vil jeg protestere mot påstanden at Bibelen vektlegger den biologiske siden ved ekteskapet mindre enn den etiske siden – da særlig trofasthet. Skapelsesberetningen fremhever to grunner for å ha to kjønn: 1) forplanting (å «oppfylle jorden»), og 2) «det er ikke godt for mannen å være alene» altså behovstilfredsstillelse (1 Mos 2,18). (Paulus er inne på det samme når han tilrår å gifte seg for «ikke å brenne av begjær», 1 Kor 7,9). Og kvinnens likeverd med mannen poengteres. «Mange etterkommere» er gjerne uttrykk for Guds velsignelse, og Gud viser de barnløse spesiell omsorg.

Bibelen opererer ikke med noe vielsesformular eller troskapsløfte. Trofasthet er en selvsagt ting – og en forutsetning for alle budene. Ekteskap var først og fremst en sosial kontrakt mellom slekter – som «gir til ekte og tar til ekte», noe som innbefatter brudepris, bryllupsfeiring, med mer. Fremdeles, i mange kulturer, drar ikke bryllupsgjestene hjem før ekteskapet er beviselig fullbyrdet ved at blodig sengetøy fremvises. Det fysiske samleiet konstituerer ekteskapet; og det 6. bud sier egentlig: «Du skal ikke bryte samleiefellesskapet!» Jesus bekrefter en slik tradisjonell ekteskapsforståelse ved å henvise til sarx mia (Mat 19,6). «Ett kjød» kan ikke bety noe annet enn det fysiske samleiet. Samtidig påpeker Han at ikke alle er skikket til å gå inn i en slik relasjon. Noen avstår også frivillig – «for Himmelrikets skyld» (Mat 19,12).