Misjonslege: Homoseksualitetens følger på misjonsmarken

Terje Hegertun unnlater i sin bok «Det trofaste samlivet» å omtale mange av konsekvensene en ny holdning til homoseksualitet vil ha. Som gammel legemisjonær, er jeg opptatt av biologi, de fysisk-medisinske forhold – særlig infeksjoner og økt kreftrisiko, samt av konsekvensene for vårt misjonsarbeid.

Med fare for å gå fagteologene i næringen vil jeg protestere mot påstanden at Bibelen vektlegger den biologiske siden ved ekteskapet mindre enn den etiske siden – da særlig trofasthet. Skapelsesberetningen fremhever to grunner for å ha to kjønn: 1) forplanting (å «oppfylle jorden»), og 2) «det er ikke godt for mannen å være alene» altså behovstilfredsstillelse (1 Mos 2,18). (Paulus er inne på det samme når han tilrår å gifte seg for «ikke å brenne av begjær», 1 Kor 7,9). Og kvinnens likeverd med mannen poengteres. «Mange etterkommere» er gjerne uttrykk for Guds velsignelse, og Gud viser de barnløse spesiell omsorg.

Bibelen opererer ikke med noe vielsesformular eller troskapsløfte. Trofasthet er en selvsagt ting – og en forutsetning for alle budene. Ekteskap var først og fremst en sosial kontrakt mellom slekter – som «gir til ekte og tar til ekte», noe som innbefatter brudepris, bryllupsfeiring, med mer. Fremdeles, i mange kulturer, drar ikke bryllupsgjestene hjem før ekteskapet er beviselig fullbyrdet ved at blodig sengetøy fremvises. Det fysiske samleiet konstituerer ekteskapet; og det 6. bud sier egentlig: «Du skal ikke bryte samleiefellesskapet!» Jesus bekrefter en slik tradisjonell ekteskapsforståelse ved å henvise til sarx mia (Mat 19,6). «Ett kjød» kan ikke bety noe annet enn det fysiske samleiet. Samtidig påpeker Han at ikke alle er skikket til å gå inn i en slik relasjon. Noen avstår også frivillig – «for Himmelrikets skyld» (Mat 19,12).

Når ekteskap forutsetter «ett kjød», skurrer det med homoseksualitet: kjønnsorganene er her ganske enkelt ikke tilpasset hverandre. (Vi hobbysnekkere vet at «not og fjær» må tilpasses hverandre – «not mot not» eller «fjær mot fjær» blir det ikke noe skikk på!)

Våre kjønnsorganer har sitt eget, effektive immunforsvar. Hos «menn som har sex med menn» (MSM) fungerer ikke immuniteten tilfredsstillende. Det var i denne gruppen HIV/AIDS epidemien først utviklet seg. Infeksjon med humant papillomavirus (HPV) og kreftsvulst i endetarmsåpningen, på penis og i munnhule/hals er også hyppigere hos disse. Det samme gjelder chlamydia-infeksjoner, lymfogranuloma venerum, og diverse lokale problemer. (Interesserte kan i det ledende, medisinske tidsskriftet The Lancet Oncology 2012;13,487, lese en metaanalyse av 53 internasjonale studier som konkluderer med: «MSM har sterkt forhøyet risiko for HPV-assosiert analkreft»). Risikoen for slikt er selvsagt mindre i trofaste, ekteskapslignende forhold. Forståelig nok kan ikke kristne menigheter drive dyneløfting. Noen i gruppen er smittebærere fra tidligere forhold, hvor det har vært promiskuitet og ustabilitet. Sex som ikke har et naturlig anatomisk-fysiologisk grunnlag, kan være skadelig, og kan frarådes på medisinsk grunnlag. Karakteren av de homoseksuelle handlingene er i denne sammenheng «elefanten i rommet», noe de som romantiserer «det trofaste homofile samlivet», må ta på alvor.

Den 3. verden går nokså enstemmig imot homoseksualitet; og enkelte land har strenge straffer. Selv er jeg – av misjonsledere i Afrika – blitt møtt med: «Du har ikke noe du skulle ha sagt, du som kommer fra et land som til og med godtar homofile ekteskap!» Nå betyr det mindre om jeg personlig blir hørt eller ei; men det er tragisk om de på et slikt grunnlag skulle avvise hjelp fra gamle misjonsvenner i Nord. Særlig kan det diakonale feltet bli lidende da den lokale kompetansen fortsatt er svak.

Store kirkesamfunn trues nå med å splittes grunnet press fra homoaktivister i vestlige land.

Store kirkesamfunn trues nå med å splittes grunnet press fra homoaktivister i vestlige land – land hvor for øvrig kristentroen er i tilbakegang. En slik splittelse mellom Nord og Sør kan umulig være god økumenikk. Vi bør heller lære av våre venner i Sør: trofasthet mot tradisjonell oppfatning.

Det er ikke noe galt med homofili, å ha en bestevenn av samme kjønn, én som en kan dele gleder og sorger med. Selv Jesus hadde det (Johannes). Men jeg skulle ønske at filos og eros ble tydeligere atskilt, og at de homofiles følelser kunne kobles med god, gammeldags kyskhet. Noen mener dette er illusorisk, bakstreversk; ja, en oppfordring til dobbeltliv. Men ingen vil vel avskaffe Skattelovgivning fordi om mange prøver å lure unna litt – godt hjulpet av «eksperter» på fortolkning og smutthull.

Vi har mye å takke munker, nonner og klosterliv for. Sølibatet har – tross historier om utskeielse – frigjort energi og medvirket til vår tids gode skole- og helsetilbud. Det er ønskelig at dagens homofile – omsorgsmennesker som de er – kan sublimere noe av sine udekkede følelsesbehov i noe annet enn egen tilfredsstillelse.