Min barndoms DDR

Her kommer en bekjennelse: Dagens sjefredaktør er ikke bare norsk. Halve opphavet mitt har jeg i den kommunistiske arbeider- og bondestaten DDR.

25-årsdagen for Berlin-murens fall markeres over hele Europa denne helgen. For familien Selbekk dreier det seg også om en dypt personlig hendelse.

For meg er DDR eller Øst-Tyskland ikke bare det marxistiske fremmedelementet i den europeiske nasjonsfloraen. Staten som kun eksisterte i 40 år før det havnet på historiens søppeldynge. Det er også nasjonen der min mor er født og oppvokst. Og landet vi besøkte nesten hver sommer gjennom min egen barndom.

Min bestemor og mor klarte å flykte fra DDR til Vest-Tyskland før Muren ble bygget i 1961. Mamma havnet etter hvert i Norge i regi av Røde Kors. Men bestefaren min ble igjen i den kommunistiske delen av Tyskland.

Derfor gikk våre familieferier om somrene ofte til reisemål som ikke var helt vanlige for nordtrønderske bilturister på den tiden, byene Øst-Berlin og Bautzen i DDR.

Mitt første møte med den såkalte tyske demokratiske republikken fikk jeg som syvåring. Den gangen, midt på 70-tallet, var det ennå ingenting i veien med østblokkens selvtillit. Fremtidens ideologi het sosialisme. Det kunne bare være et tidsspørsmål før de vesteuropeiske nasjonene ville innhetes av den kommunistiske verdensrevolusjonen. I hvert fall trodde man det i partihovedkvarterene i Moskva og Øst-Berlin.

Der så man det også som viktig at denne selvsikre holdningen fikk håndfaste uttrykk ved kommunistimperiets ytterste utpost mot det dekadente Vesten. Besøkende fra vest måtte behørig gjøres oppmerksom på at de nå krysset inn i den delen av Europa som for alltid var befridd fra imperialismen og borgerskapets tyranni.

Og en slik innreise kunne ikke gjøres på hvilken som helst måte. Her måtte det ordentlig kontroll til slik at det effektivt kunne forhindres at det kom vestlig propaganda av noe slag inn i landet.

På den østtyske grensen ble denne generelle kommunistiske vestfobien paret med tysk grundighet. Resultatet ble selvfølgelig litt av en tålmodighetsprøve for en trøndersk småbarnsfamilie uten skumlere hensikter enn å besøke slektninger i øst. Bilen skulle endevendes og kontrolleres på alle tenkelige og utenkelige måter. All bagasje måtte ut. Koffertene ble åpnet. Alt mens bryske østtyske grensevakter gjorde sitt ytterste for å ytterligere forsure tilværelsen for både foreldre og barn.

Etter to timer var de grønnkledde fornøyde. Tilsynelatende. Intet kompromitterende materiale var funnet. På ett unntak nær. De to småguttene i baksetet hadde nemlig med seg reiselektyre som absolutt ikke kunne få bli med inn i det kommunistiske paradiset bak muren og piggtråden.

Det dreide seg om tegneserieblader der en and av nordamerikansk opphav er hovedpersonen. Ved siden av den matrosdresskledde, nebbete figuren opptrer også andre besynderlige karakterer fra dyreriket: En mus i røde kortbukser ofte observert sammen med en hengslete og klossete figur med lange hundelignende ører. Dessuten to snakkende ulver, en liten og en stor, tre småvokste og tykkfalne griser, to innpåslitne ekorn pluss diverse andre ender av ulik alder og kjønn.

Var det virkelig dette fantasifulle persongalleriet som var så truende for de kommunistiske makthaverne i DDR? Eller var det kanskje de nærgående kriminalitetsskildringene i tegneseriebladene som ikke kunne aksepteres.

For i heftene fremtrer mange hardkokte banditter av ulike slag. Det måtte vi gi grensevaktene rett i. Her er gjengkriminelle med konstant tredagersskjegg i røde drakter. De opptrer alltid maskerte og med merkelige tallkombinasjoner festet til brystkassen. En diger torpedolignende kriminell med ujevn tannstilling - sannsynligvis også med voldstilbøyeligheter - driver også diverse lyssky virksomhet på tegneseriesidene.

Men den kanskje aller skumleste karakteren blant de mange forbryterne i serien er en kvinnelig and alltid kledd i mørke klær og med påståtte magiske evner. Hun er ustanselig på jakt etter en mynt som tilhører en av de eldre og meget velbemidlede endene.

Kanskje var vi her ved sakens egentlige kjerne? Var det rett og slett de voldsomme klasseforskjellene i disse tegnede beretningene som var så upassende i et kommunistisk samfunn? For mye plass vies jo unektelig i serien til denne superkapitalistiske anden som bokstavlig talt bader i penger på det fattige småbyproletariatets bekostning.

Alt dette blir uansett bare spekulasjoner. Grensevaktene følte nok ikke at de trengte å gi verken broren min eller meg noen forklaring på hvorfor de beslagla bladene våre. Slik ble altså et knippe norske Donald Duck-hefter ekspropriert til fordel for det østtyske regimet.

Men aldri så galt at det ikke er godt for godt for noe. Den ene av guttungene lærte noe viktig om sprengkraften som finnes i tegninger.

Det er ikke bare fremstillinger av skjeggete menn med en bombe i turbanen som provoserer. For østtyskerne var det tilstrekkelig med en bukseløs and.