Menighet for flere generasjoner

Vi må alle til­pas­se oss. Eller dø ut.

Som an­svar­lig kirke­bok­fø­rer får jeg mange hen­ven­del­ser fra folk som øns­ker å vite mer om slek­ten sin. De er ingen selv­føl­ge at folk som vokser opp i dag vet mye om sine beste­for­eld­re eller olde­for­eld­re. Det synes som om denne in­ter­es­sen for fa­mi­lie­til­hø­rig­het og svun­ne ge­ne­ra­sjo­ner blir til­ta­ken­de etter hvert som vi vokser opp. I alle fall om jeg er malen.

Vi lever i en tid hvor fa­mi­li­en på mange måter er truet. In­ternt mer­ker vi dette når ek­te­skap går i styk­ker. Og som kjent er de krist­ne ikke fri­tatt. Barn som vokser opp i et skils­misse­hjem vil også merke at det leg­ges press på de mu­lig­he­ter som fin­nes for å be­hol­de kon­tak­ten med stor­fa­mi­li­en, når kjerne­fa­mi­li­en opp­hø­rer og det etab­le­res nye, ut­vi­de­te fa­mi­lie­mønst­re.

Så har vi denne tids­klem­men. Det pa­ra­dok­sa­le, på tross av at mange av oss til­brin­ger mind­re tid hos ar­beids­gi­ve­ren enn for 30 år siden og at våre inn­tek­ter har økt - er at vi sli­ter sta­dig med dår­lig sam­vit­tig­het over­for barna som vi gjer­ne skul­le til­bragt mer kva­li­tets­tid med.

I denne sam­men­heng er det in­ter­es­sant å spør­re: Hva slags kon­se­kven­ser bør det få for me­nig­hets­tenk­nin­gen? For en del år siden da jeg spe­si­elt stu­der­te mye kirke­vekst­lit­te­ra­tur var an­be­fa­lin­ge­ne krys­tall­kla­re; her i en litt kort­fat­tet og spiss­for­mu­lert ver­sjon: Vær mål­ret­tet mot en mål­grup­pe. Og la alt som skjer skje på denne grup­pens pre­mis­ser. Og det er blitt prøvd. Og det kjø­res på med det fort­satt.

Mange har utvil­somt gjort det med meget stort hell. Ikke bare i ut­lan­det, men også i Norge. Men det er vel ikke sik­kert at fordi noe vir­ker er det også slite­sterkt. Eller er rett og bi­belsk, for den saks skyld. For en helt ung, ho­mo­gen me­nig­het vil en dag møte seg selv i døren når det ban­ker nye ge­ne­ra­sjo­ner på døren og vil inn - hvis de får lov. Der­for må vi alle til­pas­se oss. Eller dø ut.

Jeg vil gjer­ne slå et slag for fler­ge­ne­ra­sjons­me­nig­he­ten. For den me­nig­he­ten som mak­ter å nå mange mål­grup­per. En hel fa­mi­lie. Eller alle ge­ne­ra­sjo­ner. I en og samme guds­tje­nes­te. Hvor mu­re­ne som skil­te er revet ned. Hvor barna, voks­ne og eldre har sin plass i guds­tje­nes­ten og blir vant til den - eller i det mins­te, store deler av den - fra de er små. Hvor sang og mu­sikk ikke bare er på noen pre­mis­ser, men på de fles­tes pre­mis­ser.

Hvor vi opp­drar hver­and­re og kan si: «det er kan­skje ikke min type sang, men jeg vil synge med deg.» Hvor vi må lære oss å ta og gi. Og dyden: å holde ut. Hvor vi ikke un­der­støt­ter den kul­tu­ren som kan­skje vir­ker ster­ke­re og ster­ke­re på oss og som sier: «Gi meg alt på mine pre­mis­ser». Hvor vi hol­der fast på læren og de helt grunn­leg­gen­de ting, og el­lers lærer oss å be­li­te oss og til­pas­se oss. Slik vi må el­lers i livet - hvis det skal gå oss vel.

Fler­ge­ne­ra­sjons­me­nig­he­ten. Det uvan­li­ge ste­det med noe for alle. Hvor alle ge­ne­ra­sjo­ner kom­mer til samme guds­tje­nes­te for å møte Jesus og hver­and­re. Jeg på­står ikke at vi har lyk­kes der jeg er. Selv om vi gjer­ne vil. Men jeg ble glad da jeg over­hør­te en sam­ta­le for litt siden hvor min dat­ter in­vi­ter­te en skole­venn­in­ne på guds­tje­nes­ten. «Guds­tje­nes­te?? Det er jo kje­de­lig», be­mer­ket hun. «Det er det i hvert fall ikke! Ikke der jeg går».

Gud gi at hun vil mene det samme om 10 år, hvis Her­ren drøy­er.