Menighet for flere generasjoner
Vi må alle tilpasse oss. Eller dø ut.
Som ansvarlig kirkebokfører får jeg mange henvendelser fra folk som ønsker å vite mer om slekten sin. De er ingen selvfølge at folk som vokser opp i dag vet mye om sine besteforeldre eller oldeforeldre. Det synes som om denne interessen for familietilhørighet og svunne generasjoner blir tiltakende etter hvert som vi vokser opp. I alle fall om jeg er malen.
Vi lever i en tid hvor familien på mange måter er truet. Internt merker vi dette når ekteskap går i stykker. Og som kjent er de kristne ikke fritatt. Barn som vokser opp i et skilsmissehjem vil også merke at det legges press på de muligheter som finnes for å beholde kontakten med storfamilien, når kjernefamilien opphører og det etableres nye, utvidete familiemønstre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Så har vi denne tidsklemmen. Det paradoksale, på tross av at mange av oss tilbringer mindre tid hos arbeidsgiveren enn for 30 år siden og at våre inntekter har økt - er at vi sliter stadig med dårlig samvittighet overfor barna som vi gjerne skulle tilbragt mer kvalitetstid med.
I denne sammenheng er det interessant å spørre: Hva slags konsekvenser bør det få for menighetstenkningen? For en del år siden da jeg spesielt studerte mye kirkevekstlitteratur var anbefalingene krystallklare; her i en litt kortfattet og spissformulert versjon: Vær målrettet mot en målgruppe. Og la alt som skjer skje på denne gruppens premisser. Og det er blitt prøvd. Og det kjøres på med det fortsatt.
Mange har utvilsomt gjort det med meget stort hell. Ikke bare i utlandet, men også i Norge. Men det er vel ikke sikkert at fordi noe virker er det også slitesterkt. Eller er rett og bibelsk, for den saks skyld. For en helt ung, homogen menighet vil en dag møte seg selv i døren når det banker nye generasjoner på døren og vil inn - hvis de får lov. Derfor må vi alle tilpasse oss. Eller dø ut.
Jeg vil gjerne slå et slag for flergenerasjonsmenigheten. For den menigheten som makter å nå mange målgrupper. En hel familie. Eller alle generasjoner. I en og samme gudstjeneste. Hvor murene som skilte er revet ned. Hvor barna, voksne og eldre har sin plass i gudstjenesten og blir vant til den - eller i det minste, store deler av den - fra de er små. Hvor sang og musikk ikke bare er på noen premisser, men på de flestes premisser.
Hvor vi oppdrar hverandre og kan si: «det er kanskje ikke min type sang, men jeg vil synge med deg.» Hvor vi må lære oss å ta og gi. Og dyden: å holde ut. Hvor vi ikke understøtter den kulturen som kanskje virker sterkere og sterkere på oss og som sier: «Gi meg alt på mine premisser». Hvor vi holder fast på læren og de helt grunnleggende ting, og ellers lærer oss å belite oss og tilpasse oss. Slik vi må ellers i livet - hvis det skal gå oss vel.
Flergenerasjonsmenigheten. Det uvanlige stedet med noe for alle. Hvor alle generasjoner kommer til samme gudstjeneste for å møte Jesus og hverandre. Jeg påstår ikke at vi har lykkes der jeg er. Selv om vi gjerne vil. Men jeg ble glad da jeg overhørte en samtale for litt siden hvor min datter inviterte en skolevenninne på gudstjenesten. «Gudstjeneste?? Det er jo kjedelig», bemerket hun. «Det er det i hvert fall ikke! Ikke der jeg går».
Gud gi at hun vil mene det samme om 10 år, hvis Herren drøyer.
Dag Martin Østevold
pastor Centralkirken i Bergen og Metodistkirken på Sotra
Artikkelen fortsetter under annonsen.