Vanskelig rekruttering

Både le­der­kan­di­da­ter og de som skal velge sine le­de­re tren­ger å tenke gjen­nom hva Guds ord sier, og hva som er his­to­risk be­tin­ge­de ar­beids­for­mer.

Dagen har flere gan­ger skre­vet om ut­ford­rin­ger knyt­tet til re­krut­te­ring av nye le­de­re i Kris­ten-Nor­ge. Der man tid­li­ge­re i stor gard kunne ba­se­re seg på kalls­be­visst­het og of­fer­vil­je, blir det nå stilt andre krav. Dette kan være både po­si­tivt og ne­ga­tivt, for­hol­de­ne tatt i be­trakt­ning.

I bede­hus­be­ve­gel­sens his­to­rie leser vi om hvor­dan man rundt midt­en av for­ri­ge år­hund­re om­si­der be­gyn­te å få på plass ord­nin­ger for av­spa­ser­ing for de om­rei­sen­de pre­di­kan­te­ne, men i en så be­skje­den skala at de neppe hadde blitt god­kjent i dag. En av like­stil­lin­gens po­si­ti­ve fruk­ter er en ster­ke­re be­visst­het om ver­di­en av til­stede­væ­ren­de fedre, og for mange pas­to­rer og pre­di­kan­ter vil det i dag være uten­ke­lig å legge opp til en slik reise­virk­som­het som deres kol­le­ger ak­sep­ter­te for et par ge­ne­ra­sjo­ner siden.

Be­ho­vet for å vur­de­re me­nig­hets­ar­beid og fa­mi­lie­liv i for­hold til hver­and­re er en av flere ut­ford­rin­ger for unge men­nes­ker som ten­ker på pas­tor­tje­nes­te.

I gårs­da­gens avis løf­tet Salt Ber­gens­kir­kens pas­tor Øy­stein Gjer­me de­bat­ten om pas­tor­kris­en i Fri­kir­ke-Nor­ge til et mer ge­ne­relt me­nig­hets­plan. Uten å un­der­slå al­vo­ret i be­ho­vet for å re­krut­te­re flere le­de­re, tror vi Gjer­me har rett i at pro­ble­met må ana­ly­se­res på en bre­de­re basis.

I spen­nin­ge­ne som opp­står mel­lom ge­ne­ra­sjo­ne­ne, skal vi være yt­terst var­som­me med å ta en ene eller den andre par­tens parti. Vi tren­ger sta­dig å bli min­net om ver­di­en av er­fa­ring og evnen til å se leng­re lin­jer. Det er også nød­ven­dig å mot­vir­ke stiv­beint­het for­kledd som vel­ment kon­ser­va­tis­me.

I Pinse­be­ve­gel­sen har vi flere ste­der sett at unge le­de­re for­svin­ner ut av de etab­ler­te me­nig­he­te­ne. Det tren­ger ikke være et ut­trykk for kri­tikk av det be­stå­en­de, men det er verdt å tenke over om kjær­lig­he­ten til en be­stemt tids­epo­ke noen gan­ger har fått stå i veien for den ån­de­li­ge veks­ten man er sam­men om å ønske.

Vi lever i et sam­funn med hyp­pi­ge og nokså dypt­gri­pen­de end­rin­ger, og ikke alle disse er av det gode. Men det synes å være en kjens­gjer­ning at det mange ste­der er nød­ven­dig med til­pas­nin­ger om en skal klare å re­krut­te­re unge le­de­re til å drive virk­som­he­ten vi­de­re. I mange til­fel­ler kan det være kalls­be­visst­he­ten som skor­ter.

Det å være me­nig­hets­le­der er for ek­sem­pel ikke uten vi­de­re det mest øko­no­mis­ke lu­kra­ti­ve man kan velge. Men det fin­nes ver­di­er som ikke kan måles i kro­ner og øre. Og tro­fast­het er fort­satt et godt ideal i 2013. Der­for er det gode grun­ner for at unge men­nes­ker som kan være ak­tu­el­le for kris­tent le­der­skap ten­ker gjen­nom sine prio­ri­te­rin­ger.

Når dette leses, har vi ven­tet i fire dager på at ved­kom­men­de som er spurt om å over­ta som ge­ne­ral­sek­re­tær i Nor­mi­sjon skal svare. Vi vet ikke hva som lig­ger til grunn for at av­kla­rin­gen har tatt så lang tid, men vi skal ikke un­der­slå hvor kre­ven­de det er å gå inn i et slikt le­der­verv i en or­ga­ni­sa­sjon som har sin opp­rin­nel­se i en tid og et sam­funn som skil­ler seg gans­ke dras­tisk fra vårt.

Både le­der­kan­di­da­ter og de som skal velge sine le­de­re tren­ger å tenke gjen­nom hva Guds ord sier, og hva som er his­to­risk be­tin­ge­de ar­beids­for­mer.