Pastorkrise?
Jeg er ikke så sikker på at det er en pastorkrise vi ser nå. Det er vel så mye en menighetskrise.
Dagen satte forrige uke søkelyset på pastorkrisen i Frikirke-Norge. Krisen rammer menigheter som ikke klarer å rekruttere pastorer. Vi kan jo bare spekulere på hvordan dette vil påvirke menighetene over tid, og ikke minst hvordan dette kan svekke evangeliske menigheter sin påvirkning i landet.
Hva er så årsaken til at vi har pastorkrise? Det er sikkert mange årsaker, og jeg har bare mulighet til å adressere noen av dem.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De siste 12 årene har jeg engasjert meg i å arbeide frem et høyskolealternativ for utdanning av pastorer og ledere. Norsk pinsebevegelse har frem til for få år siden, som en av få nasjonale pinsebevegelser, valgt å si nei til formell høyskoleutdannelse av ledere. Budskapet har vært, og er, at det er ulike veier til tjeneste, og at formell pastorutdannelse bare er en av dem. Responsen på høyskoleinitiativet har vært beskjeden i Pinsebevegelsen. Jeg tror årsaken ligger i at vi har et litt ubevisst forhold til hvilken bakgrunn ledere har, og hvordan veien frem til pastortjenesten bør være.
Det er enighet om at Gud kaller til tjeneste, men mange av dem som er kalt av Gud blir overlatt til seg selv når de skal finne ut hva de skal gjøre med kallet. Det er en svakhet i vår kultur at vi tenker på kall som noe den enkelte må håndtere på egen hånd. Det er et kollektivt ansvar å ta vare på dem som Gud kaller og hjelpe dem til å finne en vei til tjeneste.
Den vanligste veien går fra ungdomspastor til menighetspastor, og det er i denne overgangen det virker som rekrutteringskrisen nå oppstår. Veldig få ungdomspastorer tar steget inn i pastorgjerningen. Man tjener sin tid i ungdomsarbeidet, men man ønsker ikke å avansere til hovedpastortjeneste i en menighet. Hvorfor ikke?
De aller fleste unge ledere orienterer seg i dag i et globalt kristent landskap ved å hente impulser fra menighetskulturer verden over. Gjennom å lytte til forkynnere, besøke konferanser eller oppholde seg en tid i disse menighetene, hentes det hjem nye idealer.
Det som er fellesnevneren for de fleste av disse internasjonale impulsene, er et fokus på oppdraget med å leve evangeliesentrerte liv som når ut til dagens mennesker: Dynamiske, tidsriktige og progressive menigheter som viser hvordan det vanskelige oppdraget med å nå ut til nye mennesker er mulig å gjennomføre.
Idealene i norske frimenigheter er ikke spisset mot oppdraget slik vi kunne ønske. Gjennom årene har det blitt lagt til mange andre oppgaver og forventninger. Disse er ikke nødvendigvis feil, men de er krevende å imøtekomme.
Å ta vare på et mangfoldig sanguttrykk, bredden i aktivitetstilbudet, uhøytidelig tone og folkelig demokrati er bare noen av de idealene som har vært, men som i dag gjør jobben vanskeligere.
Unge mennesker i dag lever nært på folk som ikke tror, og disse havner lengre og lengre bort fra berøringspunkter med frimenigheter. Ønsket om å representere en tidsriktig menighet som målbærer konservative verdier er viktig, og da blir ofte interessekonfliktene store mellom generasjonene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er ikke en teologisk utglidning på gang i frikirkemiljøene, det er snarere et desperat behov for å gjøre tiltak slik at man ikke blir ytterligere isolert og fremmed fra folk flest. Skal vi klare det, må alle krefter sentrere seg om de riktige oppgavene. Det er ikke alltid arbeidsbeskrivelsen til pastorene reflekterer dette, og det har de aller fleste pastorkandidatene skjønt.
Jeg utforsket mitt personlige kall i en tid hvor vi ble undervist at vi skulle respektere våre ledere. Mitt ønske om å bygge en ny menighet for en ny generasjon ble respektert av forstander og ledelse i Pinsekirken Tabernaklet, og jeg har nå snart ti år bak meg i konsentrert menighetsplantingsarbeid. Det har gitt resultater.
Det er opplagt at disse ti årene hadde vært veldig annerledes for meg om jeg hadde valgt å lede en tradisjonell menighet gjennom endringsprosesser. Jeg ble tilbudt noen slike jobber, men takket nei fordi menighetskulturene som oftest vinner over tjenestegavene.
Hvert år besøker jeg rundt 50 ulike menigheter, og jeg besøker flere etablerte menigheter enn nyplantede. Jeg er overbevist at de etablerte menighetene er betydningsfulle, og at de må fungere godt om vi skal ha en sjanse til å påvirke landet.
Jeg er ikke så sikker på at det er en pastorkrise vi ser nå. Det er vel så mye en menighetskrise. For mange menigheter må det grunnleggende kulturelle omlegginger til for at arbeidsforholdene skal bli attraktive og håndterbare for pastorkandidatene.
Øystein Gjerme
pastor i Salt Bergenskirken
