Med medisin mot musikksplid

Kristen-musiker David André Østby vil at folk skal legge igjen sine musikalske preferanser i våpenhuset, på vei inn i kirka.

- Legg mu­sikk­sma­ken igjen ved kirke­døra, opp­ford­rer 33-årin­gen.

- I gamle dager måtte folk legge igjen sverd og økser i vå­pen­hu­set på vei inn. Vi bør legge igjen mu­sikk­sma­ken vår samme sted, mener han.

Dagen snak­ker med Østby mens han sit­ter i bil på vei fra flere da­gers sang­inn­sats på Skjær­gårds på Ris­øya. Der do­mi­ne­rer ten­årin­ge­ne to­talt.

Østby skal til Hed­mark­top­pen og lede lov­sang på Pinse­be­ve­gel­sens som­mer­stev­ne. I løpet av 37 mil for­vand­les han fra å være en 33-årig «ol­ding» til å bli en ung og dy­na­misk pinse­lov­sangs­le­der.

Han har over­ord­net an­svar for sang og mu­sikk under be­ve­gel­sens store fa­mi­lie­venn­li­ge som­mer­sam­ling, sam­men med Ann Ka­thrin «Anka» Wen­ner­berg.

Mu­sikk­s­plid

Her kom­mer Østby til sine egne, men de er ueni­ge om hva god mu­sikk er. Det har pre­get Pinse­be­ve­gel­sen lenge og skapt splid lo­kalt og na­sjo­nalt.

Dia­gno­sen har vært der i mange år: Ge­ne­ra­sjo­ne­ne ryker uklar om mu­sikk, og me­nig­he­te­ne lever med sang­lig split­tel­se. På Hed­mark­top­pen prø­ver de å gi medi­sin mot dette.

- Be­ve­gel­sen har ved­tatt å peke ut en fel­les kurs, så ge­ne­ra­sjo­nen kan lov­syn­ge sam­men. Kla­rer dere det her?

- Vi øns­ker å tref­fe bre­dest mulig og gjen­spei­le mang­fol­det. Men vi kom­mer til å synge flest san­ger av nyere dato, selv om vi også har med san­ger fra en leng­re kir­ke­lig tra­di­sjon, sier Østby som tje­ner til sitt brød som ut­vik­lings­re­dak­tør i Kor­sets Seier, men er en kløp­per både på tas­ter, tan­gen­ter og stren­ger.

Lov­sangs­tje­ner

- Jeg er vel­dig be­visst på at når jeg er lov­sangs­le­der, er jeg en tje­ner. Det er min opp­ga­ve å be­tje­ne sam­men­hen­gen jeg står i, sier han.

- På Skjær­gårds var det flere tusen 16- til 18-årin­ger, og jeg kan ikke spil­le det samme på Hed­mark­top­pen som på Ris­øya, sier Østby som med­gir at han har vært «på reise» i dette spørs­må­let.

- Det ble en øye­åp­ner for meg da jeg skjøn­te at det ikke er min opp­ga­ve å være am­bas­sa­dør for den mu­sik­ken jeg synes er best, men at jeg må be­tje­ne men­nes­ker. En lov­sangs­le­der står i en sam­men­heng. Det er flere ge­ne­ra­sjo­ner og flere pre­fe­ran­ser i kir­ken, og man ikler seg en tje­ners skik­kel­se når man leder lov­sang, sier han.

I ste­det for å stil­le dia­gno­ser, vil han iverk­set­te løs­nin­ger.

- Mu­sikkon­flik­ten er gam­melt nytt. Nå må vi be­gyn­ne å finne løs­nin­ger, for vi står over­for vik­ti­ge­re ut­ford­rin­ger enn å dis­ku­te­re mu­sikk­smak.

Østby vil hel­ler snak­ke om hvor­for krist­ne i det hele tatt lov­syn­ger.

- Vi må bli mer opp­tatt av inn­hol­det, mind­re av hvor­dan vi lov­syn­ger. For lov­sang skal dy­pest sett samle, ikke split­te. Til­be­del­sen til Jesus er det vi alle har fel­les som krist­ne. Li­ke­vel er det altså dette som split­ter oss mest, sier han.

Ikke på en­gelsk

Anka Wen­ner­berg sier san­ger­ne og mu­si­ker­ne på Hed­mark­top­pen har vært be­viss­te på å få med alle i lov­san­gen. Ett grep er at det knapt syn­ges på en­gelsk.

- Vi bru­ker nors­ke teks­ter, for de er lette å for­stå for alle. Lov­sang har vært så sterkt in­spi­rert fra USA, men David André og flere andre skri­ver en del nye san­ger på norsk, sier Wen­ner­berg - som ikke mener det er galt med en­gels­ke teks­ter, men man må synge på hjerte­språ­ket sitt.

Hun un­der­stre­ker at det også syn­ges helt tra­di­sjo­nel­le san­ger under Som­mer­stev­net, og ikke bare i mo­der­ne mu­si­kalsk inn­pak­ning.

Noe flun­ken­de nytt, dels san­ger som syn­ges for aller førs­te gang nett­opp på Hed­mark­top­pen, går i spann med gamle san­ger.

- I dag har vi sun­get «Jesus det enes­te» helt på den tra­di­sjo­nel­le måten, sier Wen­ner­berg.

DAGEN