Mandatet la til rette for en jødisk stat i Palestina

Mads Nordtvedt har et nytt innlegg i debatten om Palestina i Dagen 26. juli. Igjen viser han at han ikke har forstått Palestinamandatet. Men det ser ut som han har forstått at dette mandatet fremdeles har status som folkerett. Men så svikter logikken.

Om han mener at Palestinamandatet er gjeldende folkerett, hvordan kan han da hoppe bukk over paragrafene 5, 6 og 11, og påstå at jødene bor ulovlig i Judea og Samaria, når mandatet oppfordrer til tett jødisk bosetting her?

Han hevder også at mandatet bare la til rette for jødisk innvandring og at jødene kunne opprette «a national home» i Palestina. Han har ikke skjønt at dette betydde opprettelsen av en jødisk stat.

Men det skjønte britiske aviser etter at Balfour-erklæringen var offentliggjort. Daily Express brukte overskriften «En stat for jødene». The Spectator skrev om «forslaget om å etablere en jødisk stat i Palestina».

The Observer: «Det er ingen fåfengt drøm at ved utløpet av neste generasjon kan det nye Sion bli en stat.» (Kilde: Bjørn Hildrums bok «Israels land etter internasjonal lov» side 227.)

Han som utformet ordlyden i Balfour-erklæringen, Balfour selv, talte til krigskabinettet 31. oktober 1917. Her ble følgende uttalt: (sitat) Det involverte ikke nødvendigvis den snarlige etableringen av en selvstendig jødisk stat, noe som var en sak for gradvis utvikling … (kilde: Hildrums bok)

Og denne staten skulle omfatte hele Palestina. 8. februar 1920 – litt før San Remo konferansen skrev Churchill: Det bør i vår egen levetid bli skapt en jødisk stat på breddene av Jordan … Flertallsformen «breddene» viser selvsagt til landområdene både øst og vest for elva.

Derfor blir det ganske useriøst når Nordtvedt sier at det er et faktum at det ikke finnes noe dokument som gir Palestina til jødene. En slik påstand kan kalles kreativ. Det fins nemlig et slikt dokument, Palestinamandatet.

Hans henvisninger til Store Norske Leksikon om at arabiske partier på 30-tallet krevde at jødisk immigrasjon måtte stanses, er ikke verd noen kommentar. Dette er noe som er folkeretten helt uvedkommende. Diskusjonen gjelder ikke hva den eller den mener, det som gjelder er vedtatt og gjeldende folkerett.

Når det gjelder 1967-krigen fastholder Nordtvedt av det var Israel som startet krigen. Truslene fra Egypt, Irak og Syria om å utslette Israel, kaller han for sabelrasling.

Her er noen eksempler på det som Nordtvedt kaller sabelraslinger: Damaskus radio: «Arabiske folkemasser, dette er deres dag. Skynd dere til krigsarenaen … La dem få vite at vi skal henge den siste imperialistsoldat i innvollene til den siste sionist.» Hafiz al-Assad: … «slå fiendens bosetninger, knus dem til støv, brolegg de arabiske veier med jødeskaller. Slå dem nådeløst ned».

Dette får meg til å tenke på hva den store danske filosofen Søren Kierkegaard en gang sa: Jeg antar at en ond ånd har satt et par briller på min nese – det ene glass forstørrer etter en uhyre målestokk, det andre forminsker etter samme målestokk.

Det er en uhyre forminskelse å kalle trusler om utslettelse for sabelrasling. Den egyptiske kommandøren av Sharm al-Sheik erkjente at stengingen av stredet var en krigserklæring.

Nasser sa noe lignende: «Vi visste at stengingen av Akabagulfen betydde krig med Israel.» Er ikke den som kommer med en krigserklæring den som starter krigen? Det er forskjell på sabelrasling og krigserklæring.

Områdene som Israel tok i 6-dagers krigen, vurderte sikkerhetsrådet slik: Israel erobret Sinai, Gaza, Golan, Judea og Samaria i en forsvarskrig. I det ligger implisitt at det var araberne som startet krigen, noe som gjenspeiles i resolusjon 242 der Israel ikke blir stemplet som ulovlig okkupant.

Ellers gjentar jeg at FN-resolusjoner under kapittel 6 i FN-traktaten aldri har hatt status som folkerett – det er bare anbefalinger. (Har nevnt det i tidligere avisinnlegg.)

Ellers anbefaler jeg Nordtvedt å sette seg inn i hva 24 internasjonale jurister og eksperter på folkerett (fra 12 nasjoner) uttalte på møtet i Fredspalasset i Haag 28. og 29. juni 2017. Det er interessant lesning.