Man kan ikke vite at det finnes en Gud, og det er derfor det kalles å tro på Gud

Gudstro handler mer om et håp om Guds eksistens, heller enn å være sikker på at han eksisterer. Som den tyske filosofen Jürgen Habermas vektlegger i flere verk, bør vi huske at fundamentalisme og bokstavtro i stor grad er moderne fenomener. Tvil, tolkning og usikkerhet har alltid vært viktige aspekter ved det å tro.

Den danske tenkeren Søren Kierkegaard skriver i Sygdommen til Døden (1849) at fortvilelse er det å ikke fortvile. Han ser på det å ikke fortvile som å være låst fast, uten mulighet til å reflektere eller overkomme ens nåværende tilstand. Derimot er den som stadig tviler og finner veien tilbake til troen ikke egentlig fortvilt, men en som forholder seg til spennet mellom himmelen og jorden.

Kierkegaard beskriver troens tilstand som evnen til å stole på sin tro midt i den usikkerheten man forbinder med det å være et menneske. Denne forestillingen står i kontrast til en vanlig oppfatning av den troende i vestlige sekulære samfunn, der tro ofte sees på som en fullstendig overbevisning om Guds eksistens og sannheten om hans Ord.