Må komme til enighet

Det er vanskelig å se for seg at den sittende regjeringen skulle inngå budsjettsamarbeid med andre enn Kristelig Folkeparti og Venstre. Denne posisjonen vil nok de to sentrumspartiene vite å utnytte.

Reaksjonene på det første statsbudsjettet Solberg-regjeringen har arbeidet med fra begynnelsen av, har i hovedsak gått langs to spor. På den ene siden har mange merket seg at det ikke er grunnlag for å snakke om noen hasardiøs pengebruk. Regjeringen holder seg godt innenfor handlingsregelen. Etter noen dager ble oppmerksomheten i større grad dreid mot budsjettets sosiale profil. Det er også her den borgerlige regjeringen vil møte sine største utfordringer det sosialdemokratisk anlagte Norge.

Mange ser at det trengs innstramninger for å sikre fremtidens velferdsstat og hindre utglidning, men innstramninger er sjelden populært. I tillegg har regjeringen blitt kritisert for å foreslå kutt som rammer noen av de svakest stilte i samfunnet. Her har Erna Solbergs statsråder fortsatt en betydelig forklaringsoppgave foran seg for å unngå at regjeringen blir stemplet som usosial. Dét vil i så fall være et ganske sikkert bidrag til regjeringsskifte i 2017.

LES OGSÅ: Siv Jensen gleder seg til budsjettforløsning

For det demokratiske innsynets skyld er det på mange måter positivt at regjeringen ikke har flertall. Det kan svekke de to regjeringspartienes styringsdyktighet, men det bidrar til at velgerne får vite mer om hvilke prosesser som fører frem til den endelige budsjettenigheten. Slik sett blir det spennende å følge med hva som skjer de kommende ukene frem til budsjettet blir vedtatt nærmere jul.

Stoltenberg II-regjeringen hadde som kjent flertall i begge sine to fireårsperioder. Dermed trengte de ingen andre forhandlingspartnere i Stortinget for å få vedtatt sine budsjetter. Bondevik II-regjeringen, som satt fra 2001-2005, samarbeidet som regel med Høyre og Fremskrittspartiet, men også med Arbeiderpartiet. De hadde dermed en fleksibilitet som den sittende regjeringen mangler. Samarbeidsavtalen står som et formelt grunnlag for samarbeidet på ikke-sosialistisk side. Men også uavhengig av denne er det vanskelig å se for seg at den sittende regjeringen skulle inngå budsjettsamarbeid med andre enn Kristelig Folkeparti og Venstre. Denne posisjonen vil nok de to sentrumspartiene vite å utnytte. Regjeringen er i praksis avhengig av å komme til enighet med Kristelig Folkeparti og Venstre.

På den bakgrunn kan det være fristende å spørre om hvilke deler av budsjettet regjeringen har regnet med at de uansett kommer til å forhandle bort. Et slikt eksempel er bistand. Et annet er familiepolitikken, KrFs Hans Olav Syversen uttalte seg kritisk om i gårsdagens Dagen. Et annet slikt område er miljøprofilen, og enda et er pressestøtten. Rent taktisk kan det være gunstig for regjeringen å gi forslaget en statsbudsjettet en slik innretning som de har gjort på disse områdene. Da vil for eksempel KrF måtte bruke forhandlingskapital på saker der det endelige utfallet langt på vei er gitt. Fra regjeringens side kan man dermed håpe å slippe like tøffe krav på andre områder. Slik kan til slutt mer av Høyres og Fremskrittspartiets politikk bli gjennomført, enn om KrFs og Venstres krav på ulike områder var imøtekommet allerede i forslaget til statsbudsjett.

Interessene er åpenbart sprikende på flere viktige områder. Men de fire partiene er mer eller mindre tvunget til å komme til enighet. Dermed kan vi regne med at det blir noen anspente ansikter å se i stortingskorridorene i ukene fremover.