Skråsikkerhetens fellesskap?
I virkeligheten innser vel de fleste av oss at vi alle har våre feil og mangler, og at vi med vekslende hell prøver å takle hverdagen.
Om man ser rundt seg i en gjennomsnittlig norsk kristen forsamling, kan man nok en del steder få et inntrykk av å befinne seg i et fellesskap av vellykkede mennesker som fikser tilværelsen. Men dypest sett er realiteten nærmere det motsatte. Den kristne kirke består av mennesker som har innsett at de ikke fikser tilværelsen, og at de er fullstendig avhengige av Guds nåde.
Derfor er det et paradoks at kristne så ofte blir oppfattet som mennesker med høye tanker om sin egen fromhet. Bibelen presenterer høye idealer for oss, idealer som utfordrer oss alle. Den skiller ikke mellom jobb og privatliv, men veileder både tanke, ord og handling. En sann kristen må derfor si at hun eller han slett ikke makter å leve opp til Bibelens standard. I kjærlighet og takknemlighet til Gud vil vi likevel søke å leve et liv i oppriktig etterfølgelse av Jesus – etter fattig evne.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Norge har vi bak oss over tusen år med kristen historie. Den norske kirke har fortsatt en sterk stilling i befolkningen, selv om berøringspunktene blir stadig færre. Folkekirkens posisjon har antakelig en viss sammenheng med at medlemmene nokså uproblematisk kan velge å forholde seg til den på litt avstand. Annerledes er det med de øvrige delene av Kristen-Norge.
Etter rundt 150 år med bedehushistorie og nesten like lenge med frikirkelighet, er det overordnede inntrykket nokså klart at disse bevegelsene i dag har begrenset kontakten med bredden av befolkningen. Hvorfor er det slik?
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Svarene på dette spørsmålet vil nok variere etter hvem man spør. Men når mange kristne velger å være tilbakeholdne med å snakke høyt og tydelig om troen sin, er det antakelig blant annet med bakgrunn i at assosiasjonene mange nordmenn har til kristen tro, ikke bare er positive. De færreste av oss liker mennesker med oppblåste selvbilder, folk som opptrer nedlatende. Dessverre ser det ut for at kristne blir opplevd slik når de snakker om Bibelens veiledning, for eksempel når det gjelder samlivsetikk.
Jeg har imidlertid møtt få kristne som kjenner seg selv igjen i denne antatte selvforståelsen. I virkeligheten innser vel de fleste av oss at vi alle har våre feil og mangler, og at vi med vekslende hell prøver å takle hverdagen. Der en del kanskje får inntrykk av en selvgod tilfredshet, opplever den kristne selv en dyp takknemlighet fordi man har fått ta imot Jesu frelse og som Herrens ambassadører ønsker å dele dette med sine omgivelser.
Men kanskje bidrar vi selv noen ganger til at feilaktige inntrykk blir skapt. Hvis kulturene i fellesskapene våre er overfladisk og preget av ytre fromhet, kveles den oppriktige undringen og kampen med troen. Bibelen inneholder en rekke vitnesbyrd om mennesker som erfarte Gud som både fortrolig og fremmed. Flere av dem vi tenker på som helteskikkelser i Bibelen, våget å sette ord på vanskeligheter overfor Gud, på en måte som vi ikke uten videre finner rom for i moderne forkynnelse eller sang. Jeg lurer på om vi her er i kontakt med noe av årsaken til at særlig den lavkirkelige og frikirkelige delen av Kristen-Norge fortsatt har såpass begrenset oppslutning. Fordi man i sin opprinnelse har forstått seg selv som et alternativ til Den norske kirke, har det vært viktig å opprettholde den tydelige identiteten. Dette kan bli til en konkurranse i radikalitet og skråsikkerhet, hvor ethvert forsøk på nyansering blir oppfattet som liberalisering. Slike dynamikker kan være direkte farlige.
Alle som har vært på fotballkamp vet at supporternes høyrøstede støtte til laget sitt ikke kan oppfattes som nøktern vurdering av spillernes ferdigheter. Hvis tonen i forkynnelse og lovsang er like umiddelbart følelsesstyrt og like upresis som supporternes sang, er det ikke rart dersom oppriktig søkende mennesker føler seg fremmede i møte med kristne fellesskap.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave», leser vi i Efeserne 2:8. Denne gaven er det vi kan få klamre oss til, gjennom livets ulike faser. Også når vi synes vi famler. Kristenlivet er ikke noe glansbilde, men et nådefellesskap med Herren og dem som har tatt imot hans frelsesgave. Som vi leser i Salme 40: «Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.» Når vi famler og strever, når vi tviler og fortviler. Nåden bærer.
