Død og verdighet

Drømmen om en verdig død kan være en illusjon. Ikke minst når den «verdige død» egentlig dreier seg om en bestilt avliving. Det er aldri verdig å avslutte sitt eget liv, enda mindre å be andre om hjelp til dette.

Å begå selvmord er ingen verdig avslutning på livet. Heller ikke dersom den selvbestemte avlivingen skjer med assistanse fra andre. Likevel arbeider «Foreningen Retten til en verdig død» for å legalisere legeassistert dødshjelp (eutanasi) i Norge.

LEDERARTIKKEL: «Et selvmord kan aldri bli vakkert»

Vårt helsevesen er til for å berge liv og helse. Denne positive rollen gir helsearbeiderne tillit. Dersom helsepersonell også skal stille i dødens tjeneste, vil denne tilliten svekkes. «Retten til en verdig død» dreier seg egentlig om «retten til en legekyndig avliving». Dersom dette lovfestes, må leger opptre både som dommere og bødler. Mange leger vil reservere seg.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Post by Dagen.

Det er viktig å merke seg hvilke begreper som brukes når man vil endre folks tenkning. Ord som verdig, selvbestemmelse, hjelp og rettighet er godt egnet til å fremkalle gode følelser. Men de kan også hindre nødvendige motforestillinger. La oss betrakte uttrykket «verdig død». Ordet «verdig» brukes i dagligtale i to betydninger. Verdig (1) kan bety å være god nok, fortjent til, kvalifisert for. En person kan være en verdig prisvinner eller en verdig arvtaker. Men ordet verdig (2) kan også brukes om å opptre ærverdig og rolig, med selvkontroll og autoritet. Taler vi om en «verdig død», dreier det seg om denne siste betydningen av ordet. Men ingen har kontroll over sin egen død. Noen blir drept i en ulykke, andre faller plutselig om. Noen sykner langsomt hen i demens. Drømmen om en verdig død kan være en illusjon. Ikke minst når den «verdige død» egentlig dreier seg om en bestilt avliving. Det er aldri verdig å avslutte sitt eget liv, enda mindre å be andre om hjelp til dette.

«Verdig død» fremstilles ofte som den barmhjertige løsningen på et «uverdig liv». Som eksempel brukes gjerne en dødssyk pasient med store smerter. Men helsevesenet tilbyr god smertelindrende behandling. Og det er intet mål i seg selv å forlenge en naturlig dødsprosess. Men derfra er det et langt sprang til aktivt å foreta avlivingen. Hvem skal fastslå at et menneskeliv er blitt så uverdig at det bør avsluttes? Legene, de foresatte eller pasienten? Viktige spørsmål bør stilles: Hvorfor oppleves livet slik? Føler de seg ensomme og forlatte? Kjenner de seg som en byrde for sine nærmeste? Opplever de press fra arvinger?

Journalisten Gerbert van Loenen gav i desember 2014 ut boka «Do You Call This a Life? Blurred Boundaries in The Netherlands Right-To-Die-Laws». Han viser til at da Nederland i 1984 åpnet for eutanasi, var selvbestemmelse ikke godtatt som begrunnelse. Samtykke var imidlertid viktig. Men praksis har utviklet seg raskt i liberal retning. Nå blir nær tusen avlivet hvert år uten å ha uttrykt noe samtykke, fordi de er demente, bevisstløse eller for unge. I 14 prosent av disse tilfellene var folk i stand til å gi uttrykk for sin mening, men de ble ikke konsultert. Legene begrunnet dette med at en «konsultasjon vil gjøre mer skade enn gagn», at «dette var det beste for pasienten» eller at dette var et «krav eller ønske fra familien».

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Post by Dagen.

Gerbert var i utgangspunktet tilhenger av eutanasi. Men da hans samboer Niek ble avhengig av rullestol etter en operasjon for hjernesvulst, var reaksjonene fra venner og leger skremmende. «Det hadde vært bedre om han hadde dødd,» sa en venn. En annen sa til Niek da han klaget over sin tilstand: «Når du har valgt å fortsette å leve, har du ingen rett til å klage.» Gerbert skriver: «Fra å være en gjennomsnittshollender som tenkte at eutanasi var en av kronjuvelene i vårt liberale demokrati, ble jeg en som var sjokkert over den harde tonen hollendere hadde når de snakket om funksjonshemmede.» Retten til å ta sitt eget liv har skapt et farlig press på dem som er dømt til å leve et liv som av andre blir betraktet som uverdig. Gerbert hevder at det nå ikke er den legen som medvirker til eutanasi som må forsvare sin handling. Det er legen som ønsker å forlenge «meningsløst liv», som blir satt under press. At eutanasi nå også blir vurdert i sammenheng med organdonasjon, er enda et tegn på en farlig utvikling.

Presset i retning av legeassistert avliving vil øke også i Norge. En utilitaristisk etikk vil prioritere det som medfører størst mulig lykke for flest mulig mennesker. Når fosterdiagnostikk utføres for å hindre at barn med Downs syndrom blir født, har dette ofte sammenheng med en slik tenkning. Velferdsstaten tynges av store utgifter til gamle og kronisk syke mennesker. Dersom mennesker verdsettes etter sin nyttefunksjon, kan stadig flere liv bli vurdert som uverdig.

En slik gradering av liv er i strid med kristen moral. Hvert menneske er skapt av Gud. Vi er alle elsket så høyt at Kristus gav sitt liv til soning for våre synder. Sterkere kan menneskeverdet ikke begrunnes. Menneskeverd har man i kraft av å være menneske, helt fra konsepsjonen til den naturlige død. Guds femte bud forbyr å ta liv. Da er enhver selvbestemt eller legebestemt død uverdig.

Bibelen taler aldri om en verdig død, i den betydning at livets avslutning skal oppleves som noe opphøyet og fint. Døden er kalt den siste fiende. Og Guds folk kunne dø på fryktelige måter. I Hebr. 11 leser vi om de som ble pint til døde, steinet, gjennomsaget eller døde for sverd. De holdt ut i stor trengsel under løftet: «for Gud hadde forut utsett noe bedre for oss.» Jesus led selv en grusom død på et forbryterkors. Men han overvant døden. Og alle som tror på Ham, får oppstå til evig liv med Ham.

Verdig (gresk axios) er et viktig bibelsk begrep. Men i Skriften tales det om verdig (1) i ordets første betydning. Etter døden venter Guds dom. Da er det viktig å bli funnet verdig (kvalifisert) til evig liv. Alternativet er evig fortapelse. Ved Guds trone er det bare én som er verdig, nemlig Jesus Kristus, han som ble slaktet og med sitt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt (Åp 5:9). Men Jesus talte om noen som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde. Dem kalte han Guds barn (Luk 20:35f). Alle som i sitt liv tar imot Jesus Kristus som frelser og herre, får Hans rettferdighet tilregnet som gave av bare nåde (Rom 4:24f). Nåden stiller ingen krav til verdighet. Da den bortkomne sønnen bekjente for sin far at han ikke var verdig til å kalles sønn (Luk 15:19), tok faren imot ham og iførte ham i sin beste kledning.

Ole Brattekaas har skildret hvordan en synder blir himmelen verdig: Ren og rettferdig, himmelen verdig, er jeg i verdens frelser alt nu. Ordet forkynner at mine synder, kommer han aldri mer i hu. Å, jeg er frelst og salig fordi, Sønnen har gjort meg virkelig fri! Fri i fra nøden, dommen og døden, Amen Halleluja!